Grethe Bøe var en av dem som ble intervjuet på krimkvelden på SILK-festivalen (Litteratur i Skudeneshavn). Jeg ble nysgjerrig på boka fordi den har handlingen fra Nordkalotten med øst/vest-spenning og det hele.
Og her er det mye øst/vestspenning. Nato-styrker oppmarsjert på den ene siden og russiske styrker på den andre. Og over dem svever vår heltinne Ylva. Hun er jagerpilot og skal under øvelsen fly sammen med legenden John Evans som har vært ute på de farligste oppdrag for USA over hele verden. Deres første oppdrag blir å assistere et helikopter som er blitt "stresset" av et russisk jagerfly. Helikopteret er på vei fra en oljeboringsinstallasjon i Barentshavet.
Oppdraget ender med katastrofe. De jager unna det russiske flyet, men kommer for nær, de får den ene vingen skadet og mister kontrollen over flyet som seiler inn over russisk område og nærmer seg en russisk atombase. De er ikke i stand til å svare på anrop fra russerne. Så skyter det russiske jagerflyet på dem, og de klarer akkurat å skyte seg ut før flyet blir truffet av en missil.
Og så er vi i gang. På russisk side blir Ylva sin F16 betraktet som et fiendtlig angrep på en atombase. NATO sliter med å komme opp med en forklaring på overflyvningen. Den russiske piloten vender hjem og sier ingenting om at det norske flyet var skadet. NATO får en frist på 48 timer på å legge frem bevis på at flyet deres ikke var på et fiendtlig oppdrag, hvis ikke kan de vente et russisk angrep.
NATO's generalsekretær Stoltenberg er med, forsvarsminister Søreide er med og det er også Russlands president Putin, ingen av dem med navn men likevel lett å kjenne igjen. Det er et høyt politisk spill som foregår.
I mens følger vi Ylva og John Evans gjennom isødet på flukt fra varmesøkende kameraer, russiske spesialstyrker og en ugjestmild natur. John Evans er mentalt ødelagt av sine opplevelser i krig og i fangenskap men Ylva er den store heltinnen. Hun snakker russisk og så får vi etter hvert også vite at hun har samisk bakgrunn.
Grethe Bøe har virkelig slått på stortromma her. Litt for mye etter min smak. Jeg synes ikke hun innfrir helt sine ambisjoner. Hun skriver rett og slett ikke godt nok. I de første kapitlene syntes jeg personene ble skildret så flatt og "ubesjelet" at jeg vurderte å levere inn boka. Når jeg leste litt lenger fant jeg ut at jeg ville henge med av ren nysgjerrighet på om hun klarte å lande historien. Det var en grei nok drivkraft og det lå jo en del spenning i det, men da måtte jeg gjennom en hel serie av utfordringer som bokas heltinne løser nesten uten videre. Klatre ned islagte fosser, komme seg unna varmesøkende kameraer, sultne ulveflokker, en russisk aggressiv alfahann, vandre gjennom minelandskap for å nevne bare noen.
Den virkelige intrigen i boka - krigsprofitørene som ligger bak og trekker i trådene - var en god ide og den er med på å trekke boka oppover. Men igjen blir det slått for stort opp til å være troverdig, og jeg mener også det lå flere logiske brister i den historien.
Tror jeg vil tilbake til mer tilforlatelig Vestfoldskrim med Wisting.
Ja, her var det mange utfordringer å hanskes med. Enig i at det ble mye som ikke er troverdig og realistisk. Men det finner jeg stort sett i de fleste thrillere. Ikke nødvendig at de skal være "ekte" bestanding. Spennende var boka iallefall! Likte den.
SvarSlett