Angelika Klüssendorf: Jenta

Jeg husker ikke helt hva som var opptakten til at jeg lånte denne boka, bortsett fra at jeg generelt er nysgjerrig på tysk litteratur, særlig fra det tidligere Øst-Tyskland.  Det oversettes kolossalt mye engelskspråklig litteratur til norsk i forhold til det som oversettes fra tysk. Denne oversettelsen har fått støtte fra Goethe-instituttet. 

"Jenta" er en oppvekstroman fra Øst-Tyskland, fra omkring 60-tallet. Den navnløse hovedpersonen bor sammen med sin lillebror Alex og sin ukjærlige og brutale mor, kanskje i en småby? Moren jobber i en kneipe og drar av og til med seg mannfolk hjem og forøvrig vanskjøtter og slår hun begge de to barna sine. Jenta og Alex leker sammen, men det er Jenta som har overtaket og veksler mellom å være glad i og å tyrannisere ham. Jenta er ellers våken og nysgjerrig på livet og sluker alt hun kommer over av bøker. 

Et par ganger dukker den alkoholiserte faren opp, da blir det mindre juling og mer festing. En gang tar han henne med seg og hun får bo sammen med ham og kjæresten hans en stund. Men faren tar aldri noe skikkelig ansvar for henne. Jenta sprenger grenser, rømmer hjemmefra og ender opp på et barnehjem. Livet på barnehjemmet blir på noen måter bedre, hun slipper morens brutalitet men savner likevel familien, spesielt den nyfødte lillebroren Elvis som hun hadde fått et nært forhold til. Det tar over et år før moren vil ha henne på hjemmebesøk i skoleferien.

Jenta er tøff, hun er en som overlever, gradvis jobber hun seg opp en viss autoritet overfor de andre barna på hjemmet, men det er en autoritet med sterke islett av brutalitet og hakkekyllingmentalitet og jenta får prøve å være både på bunnen og på toppen av hakke-hierarkiet. Vi følger henne gjennom skolesystemet til hun får jobb på et landbrukskooperativ og flytter fra barnehjemmet.

Dette er en rå skildring av en vanskelig oppvekst. Den virker realistisk og troverdig, uten store fakter og overdrivelser. En roman der de såre følelsene står mellom linjene. Fra det lille jeg finner om forfatteren får jeg inntrykk av at romanen kan ha selvbiografiske innslag.  Hun har skrevet en oppfølger til denne, "April" som jeg naturligvis må lese en gang.