LLoyd Jones: Hand me down world

Jeg leste LLoyd Jones' "Master Pip" for mange år siden, om jenta Matilde sin dramatiske oppvekst på en liten øy nær New Zeeland under krigen. Den likte jeg svært godt. Denne romanen en handler om en afrikansk jentes reise fra Tunis til Berlin for å se igjen sin lille sønn som barnefaren tok vekk fra henne like etter fødselen.

Den første delen er skrevet som en slags kollektivroman der ulike personer som kommer i kontakt med jenta forteller hver din del. Det er brutale historier, men det finnes også vennlighet og godhet. Til slutt er vi i Berlin der Ines, som hun kaller seg, blir ansatt som en slags husholderske hos en eldre, fraskilt mann som holder på å bli blind. Hun møter også barnefaren og vi skjønner at hun får kjøpt seg noen stunder sammen med sin sønn som nå er blitt noen år. Inntrykket vi får av Ines er ikke bare behagelig, det er jo forståelig på bakgrunn av de forferdelige tingene hun har gjennomlevd. Men jeg sliter litt med at jeg ikke egentlig kommer innpå henne og synes ikke den fungerer så godt som kollektivroman.

Så forandrer boka fullstendig perspektiv: Ines blir pågrepet for et drap hun skal ha begått på Sicilia. Resten av boka blir fortalt fra fengselet, og nå får hun fortalt sin egen historie. Det andre vi har lest er vitneutsagn som ble fremlagt i retten. Hun snakker om alle personene vi har møtt før, og om noen til. Det blir mange kontraster mellom hennes fortelling og hva de andre forteller, eller ofte utelater å fortelle. Noen prøver å endre, kanskje skjønnmale sin egen rolle. Spesielt synes jeg det er interessant hvordan den personen hun ble mest knyttet til, en fransk gateartist og husokkupant, velger å tie om det meste, kanskje for å beskytte henne?

Når jenta som ikke heter Ines har fortalt sin egen historie har vi fått et mer fullstendig bilde av henne og av hva en kvinne kan gjennomgå for å finne tilbake til sin sønn. Vi har fått noen glimt inn i menneskesmuglernes metoder, passasjerene får hver sin livbøye og blir etterlatt i havet utenfor Sicilia. Vi møter folk som på hver sin måte har en del i det å bringe flyktningene nordover og å ta seg av dem i storbyene. Noen utnytter dem, andre gjør hva de kan for å hjelpe. Men for de fleste er flyktningene bare skygger rundt dem, "ghosts" som en av dem kaller det.

Ines ble offer for en kynisk mann som fingerte surrogati overfor omgivelsene. Boka har en nokså åpen slutt, vi aner et mulig håp men vet ikke hva som vil skje når "Ikke-Ines" slipper ut av fengselet.

Lloyds Jones fortellerstil fungerer veldig bra i denne boka. Bit for bit får vi hele historien, som i et puslespill. Spesielt syntes jeg det fungerte godt i siste halvdelen av boka, når vi fikk nye forklaringer og synspunkter frem. Da flyttet perspektivet vekk fra de mystiske afrikanske flyktningen, nye sider kom frem i de viktigste personene og hovedpersonen selv trådte frem som et helere menneske.