Christian Kracht er sveitsisk og debuterte i 1995. Denne romanen kom i 2012 og er den første som er oversatt til norsk. Den er utgitt på Pelikanen, de har lagt seg i selen i forhold til tysk litteratur og har bl.a. gitt ut mye av Judith Herman, en forfatter jeg liker svært godt.
"Imperium" er en slags eventyrroman og er basert på August Engelhardt sine forsøk på å virkeliggjøre sin drøm om en ideell verden på en bitteliten stillehavsøy. Engelhardt er en historisk person, naturist, vegetarianer og soltilbeder. Tidlig på 1900-tallet satte han kursen mot Ny-Pommern, en tysk koloni i Stillehavet der han fikk kjøpt en liten øy for å bygge sitt imperium. Engelhardt hadde fått for seg at menneskene utmerket godt kunne leve på kokosnøtter, hvis de i tillegg ble velsignet med en god porsjon sollys.
Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Engelhardt sine bestrebelser er preget av en nesten religiøs fanatisme. Han får kjøpt sin øy og satt i gang kokosproduksjon i stor nok skala til at han kan leve av det selv og selge overskuddet. Alt dette ved hjelp av de innfødte på øya som var der når han kom og som arbeider for ham.
Dette er vel og bra, en stund, men tanken er at dette skal bli en koloni av flere som dyrker de samme interessene som Engelhardt. Og de finnes, han skriver mange artikler i europeiske magasiner. Det er ekstremismens århundre, og tanken om å stikke av fra den europeiske sivilisasjonen er det mange som har, allerede før første verdenskrig. Og noen kommer. Noen få som deler noe av Engelhardts syn havner på øya, men det er få, det tar tid og ikke alle som kommer er egentlig forberedt på det enkle livet. De som blir kan telles på en hånd, og ikke flere samtidig. Og Engelhardt er i mellomtiden blitt så sær at det ikke er gitt at han kan leve sammen med andre mennesker.
Engelhardt lever for det meste på sin stillehavsøy i svært mange år, flere i boka enn i virkeligheten, i boka har forfatteren hans klart å holde ham i live også gjennom 2. verdenskrig mens den historiske Engelhardt visstnok døde en gang på trettitallet. En rekke personer kommer og går i livet hans, svindlere, eventyrere, kunstnere, studenter, filosofer og kjeltringer. Til og med et piano får han med seg, sammen med en av de besøkende, jeg tror det var Emil Nolde, den tyske maleren og Hitlerbeundreren.
Boka er holdt i en lett og ganske fornøyelig tone. Engelhardts tror fullt og fast på sine egne teorier. Han behandler ikke de innfødte så verst etter datiden målestokk, men sett med våre øyne burde øya tilhøre dem, og det faller ham overhodet ikke inn at han kan ha noe å lære av dem, av deres levesett og forhold til naturen.
Dette var en bok som det var litt festlig å lese, alle de rare menneskene, de merkelige ideene deres, idealismen, mangelen på forståelse for andre tankesett. Og litt artig med et innblikk i hva som rørte seg i Europa på denne tida. Men samtidig ble jeg ikke helt klok på hvorfor forfatteren har skrevet denne boka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar