Kerstin Ekman: Løpe ulv

Kerstin Ekman er nominert fra Sverige til Nordisk råds litteraturpris for denne romanen som vel kan kalles en kortroman.  Jeg har lest og likt mange av bøkene hennes, trilogien Vargskinnet fra skogene som grenser til Nord Trøndelag var stor lesning og jeg var svært begeistret for "Händelser ved vatten" som hun fikk Nordisk råds litteraturpris for er en av mine yndlingsbøker.

Ulf Norrstig er pensjonert skogvokter og bor sammen sin ektefelle Inga i Hälsingland et sted, i samme distrikt som de bøkene jeg har nevnt ovenfor foregår. En iskald nyttårsdag sitter med sin hund og betrakter naturen fra campingvognen sin. Han får øye på en høyreist hannulv og skal seinere tenke på den med navnet Høgbein. Dette synet går sterkt innpå ham. Han er formann i jaktlaget og ulvehatet står sterkt i dette distriktet i Sverige. 

Synet av ulven setter i gang tankeprosesser går gjennom menneskenes og sitt eget forhold til naturen gjennom de årene han har levd, grøfting og forgifting av myrene, håndtering av dyrene, juksing med fellingskvoter og oppi det hele sin egen forvitring. Hans "oppvåkning" for miljøet blir ikke så populært blant de gamle jaktkameratene hans. 

Bokas tittel henspiller på gamle myter om menn som "løper ulv", dvs. som i perioder blir omskapt til ulver og løper omkring i skogen. Når jeg først hørte om boka trodde jeg at hovedpersonen blir nærmest besatt av ulveforestillingen, men det er ikke helt sånn.

Ulf får et infarkt og havner på sykehus. Når han kommer tilbake og til hektene igjen oppdager han og Inga en dag at campingvognen er brent ned, og de finner noen beinrester i den. Her bakes det inn en slags krimgåte som vi til slutt får løsningen på. Den er på ingen måte hovedmotivet i boka, men den henger løselig sammen med den forbrytelsen som Kerstin Ekman beskriver så ypperlig - hvordan menneskenes virksomheter langsomt ødelegger og bryter ned naturen vi har rundt oss og er avhengig av.

Hele boka blir fortalt gjennom Ulf selv, og hans nøkterne, men likevel svært varme beskrivelse av det han ser, hører og lukter på sine vandringer i skogen er det som hever denne boka opp til øverste klasse. Jeg må også nevne Inga. Hun er hele tiden tilstede, har sitt eget liv som noen kanger, men ikke alltid konvergerer med Ulfs liv. Det beskrives et forhold mellom to mennesker som har levd sammen i mange år, kjenner hverandre ut og inn og ikke behøver å krangle lenger men heller ikke trør hverandre altfor nære.

Dette er en fantastisk bok, det er en bok som det er godt å være i og derfor kunne den gjerne vært lengre, men innholdsmessig er det greit at den ikke er det.

Hvis Ekman får prisen blir det for andre gang, og det synes jeg er fortjent.