Helle Helle: Bob

Det er Bob denne gang. Bob er kjæresten til den unge, navnløse jenta som var hovedpersonen i Helle Helles forrige roman "De". Da var han en lyspunkt i tilværelsen hennes, en slags trygghet midt i hennes ufattelige ensomhet når moren ble kreftsyk. 

Bobs kjæreste studerer i København og nå har Bob flyttet sammen med henne i en leilighet der. Han prøver å få seg jobb på en av fergene, men kommer for seint første dag fordi han hjelper en kvinne som har falt på gaten og synes han også må ta en kaffe sammen med henne.  Så får han en strøjobb på et lite hotell. Han får ikke mange vakter og får mye tid til å vandre gatelangs i København og falle i staver over gater og gatenavn.

Romanen blir i sin helhet fortalt av samboeren hans som blir en slags allvitende person som vet hva Bob gjør hele dagen, hva han tenker på, hva han har opplevd tidligere.  Av og til, men egentlig nokså sjelden handler det om "vi", da gjør de noe sammen, men Bob er svært mye alene.

Bob småflørter med kvinnen Kola som han har truffet på hotellet, Hun inviterer ham hjem, hun tar ham med på byvandring og mener hun skal kunne skaffe ham en ny og bedre jobb. I mellomtiden tilbyr hun ham å være med på et slags pyramidespill. Det tilbudet sier han nei til, men når hun insisterer på at dette er bra går han med på det likevel.

Det er Bob i et nøtteskall - han er en snill og flink gutt, antagelig glad i kjæresten sin, men han har ingen egen drivkraft, han lar seg rive med av tilfeldige møter, forskjellige ting som bare hender. Men på de siste sidene i boka synes jeg han muligens skjerper seg litt.

Boken har fått helt strålende kritikker, men den traff ikke meg helt. Jeg var svært begeistret for "De" og kan godt like Helle Helle sin stil. For det første hoppet handlingen en del mellom fortid og nåtid, og jeg syntes av og til det var vanskelig å henge med på når vi var i tiden. For det andre var jeg ikke så glad for det fortellergrepet som blir brukt. Jeg syntes det ble noe unaturlig over at kjæresten til Bob forteller så mye om de delene av livet hans som hun ikke kan ha vært med på og som de tydeligvis ikke snakker om heller. . Og når hun forteller om samlivet deres hadde jeg nesten ventet meg at hun holdt opp et lite speil for å vise interaksjonen mellom dem eller følelsene som er involvert, men det er ikke noe sånt med i beretningen.

I "De" syntes jeg det dirret av spenninger og følelser bak den nokså nøkterne og minimalistiske fortellerstilen, både hos den unge jenta, hos moren og i relasjonen mellom dem. Dette savner jeg i denne boka.