tirsdag 18. oktober 2022

Olga Grjasnowa: Ryssar er såna som gillar björkar

Jeg lastet ned denne boka under en periode i vinter da jeg var på jakt etter russiske og øst-europeiske bøker. Jeg synes det er interessant å oppleve hvordan de som er vokst opp bak det nå nedrevne jernteppet ser på verden. Men min appetitt på russiske forfattere dalte kraftig etter 24. februar. 

Denne romanen derimot er ikke skrevet av en russisk forfatter. Olga Grjasnowa ble født i Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan og flyktet sammen med foreldrene sine under urolighetene tidlig på nittitallet. Sovjetunionen etterlot seg et vepsebol i Nagorno Karabach. I kjølvvannet av krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan oppsto et enormt flyktningeproblem (på begge sider) og hat og mistenksomhet som lever videre helt til i dag. Olga Grjasnowa var såvidt jeg har forstått halvt jødisk, og familien var dermed ikke helt aserisk og ble dermed møtt med mistenksomhet og det var farlig.

Jeg bodde sammen min i Aserbajdsjan i ett år mens han var utestasjonert der og det gjorde meg spesielt nysgjerrig på denne romanen

Det er mange likhetspunkter mellom Masja i boken og forfatteren selv, i alle fall når det gjelder familiebakgrunn. Masja vokser opp som innvandrer i Tyskland. Hennes mor arbeider som pianolærer. Hennes far klarer ikke å få seg noe ordentlig arbeid, han som i sin tid arbeidet ved romskipsprogrammet i Sovjetunionen. Selv er Masja intelligent og svært språkmektig. Det skaffer henne en utdannelse som tolk. 

Boka gir et lite innblikk i tilværelsen til en ungjente midt i Europa i et miljø der hun treffer ungdommer fra mange forskjellige kulturer. Hun har til en viss grad fått en jødisk oppdragelse uten at religionen har vært en viktig del av den, foreldrene er vel nærmest ateister, og hennes første store kjærlighet var en araber fra Libanon. Men nå bor hun sammen med fotografen Elias. Elias skader seg under en fotballkamp og må opereres i benet. Operasjonen går ikke bra, det oppstår komplikasjoner. Han får en infeksjon og det går så ille som det kan gå. 

Sorgen over Elias setter seg fast i Masja som en dyp depresjon. Hun får hjelp og støtte hos sine foreldre, hos ekskjæresten og hos venner hun har, men det får henne ikke opp av hengemyra igjen. Så får hun et tilbud fra en professor på universitetet der hun har studerte tolkning - hun får et engasjement som oversetter ved en internasjonal organisasjon i Tel Aviv. Masja kan ikke hebraisk, det er først og fremst hennes kompetanse i arabisk og europeiske språk som er etterspurt. Det gir også Masja anledning til å møte tanter og andre familiemedlemmer fra den jødiske delen av familien som har utvandret til Israel.

I resten av boka følger vi Masja i Israel. I den første delen utforsket vi hennes rotløshet og identitetsjakt i Europa. Nå holder hun egentlig på med det samme - hun gjør et slags dykk i sin jødiske identitet. Det første møtet er ikke greit - ved grensen blir hun fra tatt sin pc som hun hører blir sprengt i stykker på et  bakrom. For immigrasjonsmyndighetene er hun ikke jøde men en mystisk utlending med farlige arabiske relasjoner.

Masja jobber for den internasjonale institusjonen, besøker slektninger, blir kjent med unge israelere, får et kortvarig forhold til en ung mann og deretter et ikke fullt så kortvarig forhold til hans venstreradikale søster. Men sorgen og depresjonen etter Elias har ikke sluppet taket. På slutten av boka befinner hun seg alene på jordene utenfor en palestinsk landsby og ringer til ekskjæresten fra Tyskland og ber ham om å hente henne hjem. Men hva er hjem? Bo med foreldrene i hennes barndoms Baku? Hannover og livet sammen med Elias? 

Jeg synes denne boka var best på å beskrive rotløsheten og samtidig den inkluderende åpenheten bland de unge menneskene som Masja treffer i forskjellige europeiske byer. Hun har liksom tatt sin aseriske bakgrunn med seg, men kan ikke bruke den til noe i Tyskland. Og hennes jødiske bakgrunn er ikke mye verdt i Israel, der vil hun aldri bli jødisk nok. Ikke kjenner hun seg hjemme heller i de palestinske byene der hun reiser sammen med sin venninne og elskerinne Haifa. Men jeg syntes slutten ble litt for åpen, jeg blir ikke helt klar over om hun virkelig har tenkt å reise til Tyskland eller om det bare er en av hennes mange rotløse avstikkere.

Bokas tittel er hentet fra en uttalelse som kommer opp på slutten av boka og forsidebildet viser klagemuren i Jerusalem der også Masja legger inn en klage - for syns skyld.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar