lørdag 1. oktober 2022

Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble du av i alt mylderet?

På Sola bibliotek har vi «pusterommet» der vi møtes annenhver onsdag og blir lest for mens vi strikker. Første gang etter ferien leste bibliotekaren begynnelsen av «Buzz Aldrin». Den leste jeg for ca. 10 år siden. Etter det var vi på Færøyene og besøkte bl.a. bygda Gjogv der mye av hanclingen i boka foregår. Og deretter så jeg TV-serien som ble laget over boka.

Jeg skjønte med en gang bibliotekaren begynte å lese at denne boka må jeg lese om igjen, så det har jeg gjort. Og det var nesten kjekkere å lese den for andre gang, selv om jeg visste hvordan det gikk, i alle fall i grove trekk.

Mattias har aldri villet stikke seg ut. Han er en Stavangergutt som ble født samtidig som Neil Armstrong og Buss Aldrin tok sine første skritt på månens overflate. Han har alltid vært fascinert av Buzz Aldrin som var nr. 2 på månen og som aldri ble like berømt som Armstrong selv om de var helt likeverdige. Mattias har ellers en eksepsjonelt flott sangstemme som han absolutt ikke vil opptre med.

Mattias har en barndomsvenn, Jørn, som starter band når de går på videregående og vil gjerne ha Mattias med, men han vil ikke. På et skolekarneval får Mattias i seg litt for mye alkohol og han går opp på scenen og synger. Dagen etter begynner han og Helle, den søte jenta som Mattias har beundret lenge å henge sammen og det gjør de i 12 år.

Mattias har på en måte kommet inn i et blindspor. Han liker godt jobben sin på gartneriet. Han har ingen planer å gjøre noe annet enn å jobbe der og bo sammen med Helle i den vesle leiligheten de deler. Når Helle forlater ham og gartneriet blir nedlagt ligger livet hans i grus. Han blir med Jørn og bandet hans på en turne på Færøyene, men om morgenen etter fergen har lagt til blir han plukket opp søkkvåt i et busskur av psykologen Havstein. Havstein driver et ettervernshjem i Gjogv og Mattias blir en av beboerne der.

Mattias er på et nullpunkt og beveger seg rundt dette nullpunktet i lange tider, av og til opp, av og til ned. Store deler av boka handler om livet på hjemmet sammen med de andre beboerne og med noen svært få innbyggere i bygda.

Nyttårsaften dukker det opp en amerikaner på en livbåt og han blir også boende på hjemmet. Det forandrer først ikke så mye på tilværelsen. Mattias prøver en tur hjem til Stavanger, men er ikke helt moden for det så han reiser tilbake. Men nå har ettervernshjemmet fått kroken på døren fra myndighetene.

Det dukker opp nye ideer og forslag og gradvis vokser det frem en helt fantastisk og urealistisk plan som fyller resten av boka.

Hva skal jeg si om denne boka? Den er jo en uforbeholden hyllest til Færøyene med deres natur, kultur og på alle måter helt forferdelige klima. Den utforsker et ungt menneskes fullstendige sammenbrudd og uryddige vei tilbake til et voksenliv. Det er etter min mening ikke en hyllest til middelmådighet, men den utforsker tilværelsen i skyggen av rampelyset.

Av og til synes jeg det blir litt for mye prat, litt for mye Johan Harstad, litt for mye fabuleringer om absolutt alt og alle som dukker opp i historien, men samtidig er dette hans måte å fortelle historie på og det går greit likevel.

Slutten - hele historien om Karibien - er fullstendig vill og usannsynlig, men livet er jo full av slike usannsynligheter, så hvorfor ikke? Men å seile en slik hjemmebygd båt uten noe erfaring over Atlanteren er en større bragd enn månelandingen som hadde milliardbeløp og en enorm stab av ekspertise i ryggen, det er ikke noen «nummer 2» - historie.

Det var en flott reise å lese denne for andre gang!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar