På Kapittelfestivalen i Stavanger i fjor havnet jeg litt tilfeldig på en presentasjon av Bart Van Es’ bok. Det var et eller annet som fascinerte meg ved den historien, så jeg kjøpte den signerte boka hans der og da, noe som jeg sjelden gjør. Og nå har jeg lest den.
Jenta Lien levde i skjul hos Bart Van Es’ besteforeldre i deler av 2. verdenskrig og etter krigen ble de hennes fosterforeldre. Lien var nederlandsk jøde og da situasjonen tilspisset seg for jødene i Holland valgte foreldrene hennes å plassere henne i skjul hos ikke-jødiske familier. Det fantes et nettverk i Holland for å gjemme bort jødiske barn på denne måten. Og det gikk ikke så lang tid før Liend foreldre ble innhentet av nederlandsk politi og ble videresendt til Auswitch der de ble myrdet som så mange andre.
Bart van Es kjente til Lien, og visste også at det oppsto et brudd mellom henne og bestemoren på 70-tallet en gang. Han ble interessert i i finne ut mer om denne jenta som egentlig var hans (foster)tante. Han tok kontakt med henne, hun var interessert og så startet arbeidet med opprullingen av historien og arbeidet med å lage bom av dette.
Det har blitt en svært bra bok. Det er vel nærmest en slags biografi. Mesteparten beskriver Liens liv som barn under den brutale tyske okkupasjonen. Først avskjeden med foreldrene og så livet hos de forskjellige familiene, for det hendte flere ganger at Lien måtte omplasseres på grunn av at noen hadde tystet på familiene hun bodde hos.
Lien tilpasset seg ganske godt de mange forskjellige oppholdene, de forskjellige morserstatningene, søskenerstatningene og lekekameratene. Et sted ble hun nærmest en slags ubetalt hushjelp. Men det var også omsorg og vennlighet og like mye eller lite mat som andre familiemedlemmer hadde det på den tiden.
Det som likevel slår meg er det dype savnet av egen familie, hvordan det må ha påvirket den vesle jenta. Bart van Es forteller dette på en usentimental måte som likevel blir hjerteskjærende i all sin enkelthet.
Så klarer Lien seg gjennom krigen og etter en opprivende peridode med overgrep hos den familien hun bor hos får hun etter eget ønske bo hos Van Es. Overgrepene forteller hun ikke om, det finnes det ikke noe språk for og om det fantes ville det antagelig bare bli tidd i hjel.
Vi følger Lien etter krigen. Hun blir voksen, gifter seg med Albert, en troende jøde, får tre barn og lever som jødisk husmor. I denne perioden føler hun nok først en slags trygghet og ro, men så oppdager hun gradvis at den rollen hun har kanskje ikke passer for henne, hun konfronteres med sin fortid, men sine døde foreldre og sine døde slektninger. Hvis hun ikke passer i rollen sin, hvem er hun da? Og hvilken rett hadde hun egentlig til å overleve krigen når alle de andre døde?
Det blir en tung prosess å komme seg videre i livet, en prosess som også medfører et brudd med familien Van Es.
Deler av boka, særlig det som foregår under krigen er skrevet nesten som en roman. Innimellom følger vi Bart van Es møter med Lien og hans reiser rund i Holland på de stedene han skriver om. Vi får også vite en del generelt om hvordan de nederlandske jødene hadde det under krigen og etter krigen. Mye av dette er nytt for meg. Siden jeg leste Anne Franks dagbok som tenåring har jeg hatt inntrykk av at nederlenderne stort sett hjalp jødene under krigen. I denne boka kommer det frem helt andrevurderinger, og ikke minst av hvordan de få overlevende jødene ble behandlet da de vendte hjem etter krigen. Nokså rystende å lese om.
Likevel er det ikke noe kampskrift jeg har lest, det er først og fremst en beretning om et enkelt menneske og hva hun opplevde under og lite etter krigsårene. Det handler også om hennes (foster)nevø sitt møte med henne og hvordan det påvirket dem begge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar