Dette er nummer 5 av 7 planlagte romaner om tiden som stopper opp og de menneskene som opplever 18. november igjen og igjen.
Det er en litt annerledes Tara Selter vi møter i denne boka. Ved romanens begynnelse har hun opplevd 18. november 4541 ganger og til forskjell fra alle de mennesker som hver dag våkner opp til den samme dagen uten å huske at de har opplevd den før setter tiden sine spor på Tara og de andre som er i hennes situasjon. De 4541 gjentatte dagene tilsvarer mer enn 12 år.
Men hun har også viktige opplevelser privat. I en periode slår hun seg ned på en av de frisiske øyene. Så prøver hun å gjenoppta kontakten med ektemannen Thomas, men får det ikke til å fungere. Thomas klarer ikke å forholde seg til alt hun har opplevd og alle menneskene hun har blitt kjent med. Han er fortsatt ung og hun er blitt 14 år eldre. Han ber henne om å reise, og det gjør hun. (Men neste morgen vil han ha glemt det.)
I en periode er Tara sammen med Carl. Han får ikke vite noe om deres forskjellige tidsopplevelse, hun drar fra ham hver natt og ringer på igjen neste dag til et "nytt" bekjentskap med nye opplevelser. Dette er forfriskende en stund, men utilfredsstillende i lengden.
En stor gruppe mennesker har samlet seg på et nedlagt forskningssenter. De pusser det opp og setter det i stand til et sted der mange mennesker kan bo og utveksle meninger og drive en slags forskning. Tara flytter inn og påtar seg å være arkivar for alt som blir skrevet og nedtegnet.
Tara trives som arkivar i kollektivet. Det er mye intellektuell aktivitet omkring henne, men egentlig er det vel ikke noen som oppnår fremgang i forståelsen av tidsproblematikken de opplever. Etter hvert virker det som om Tara nærmest har resignert. Livet går videre, hun går inn i et forhold med bibliotekaren Milos og opplever at det er befriende å være sammen med en som lever i den samme tidsforståelsen som hun gjør og som blir eldre sammen med henne. Tara er begynt å se dårligere, hun får briller. Hun nærmer seg 50 år, og likevel står hun og de andre på en måte stille.
Mot slutten av boka reiser Tara til et kollektiv i Spania som med vekslende hell prøver å få grønnsaker til å vokse i drivhus. På veien er hun innom småbyen der Thomas bor. Hun ser på ham om natten, sovende, fortsatt tidlig i 20-årene mens hun selv nærmer seg alderdommen.
Det er mange tanker man kan gjøre seg når en leser disse bøkene. Tanker om ressursforvaltning, tanker om hvor vi kommer fra og hvor vi skal hen, hva er formålet med livet her på jorden, hva er det vi skal forvalte?
Og så har jeg noen innvendinger, da. Hvis den samme dagen gjentar seg må jo jordens bane rundt sola ha stoppet opp, det bryter mot alle fysiske lover. Slike spørsmål blir ikke diskutert i kollektivet men burde jo være helt grunnleggende. Men jeg legger disse innvendingene til side når jeg leser disse bøkene, det er jo tross alt fiksjon.
Men hvordan skal jeg holde ut å vente på bok nr. 6?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar