Etter "Andvake" fant jeg ut at jeg måtte nok lese de andre to bøkene i trilogien også for å få et helhetlig inntrykk.
I "Olavs draumar" møter vi Asle igjen. Han og Alida dro raskt fra fødefrøkna sitt hus og fant et krypinn i ei lita bygd et stykke fra Bergen. Asle tok navnet Olav Vik og overtalte Alida til å ta navnet Åsta. De skal gå for å være fra Vik, lenger nord for Olav/Asle har begått ikke mindre enn tre drap.
For å stadfeste forholdet mellom dem og gi det et anstrøk av ekteskap forlater Olav Åsta og barnet Sigvald og går til Bergen igjen for å kjøpe ringer. Men en gammel mann, kalt "Gamlingen" i "Andvake" går samme vei og Olav klarer ikke å unngå ham. Gamlingen sier han er fra Dylgja og kjenner til de to drapene der og også til drapet på fødefrøkna. Olav påstår at han ikke kjenner til det, men Gamlingen holder på sitt.
Det blir ikke ringer på Olav men et svært vakkert gullarmbånd med blå stener. Han treffer Gamlingen igjen på et skjenkested, og han insisterer på at Olav skal spandere øl på ham. Olav gjør ikke det og forlater skjenkestedet. En ung jente (tydeligvis prostituert) drar han med hjem. Det viser seg at hun er datter av Gamlingen. Og nå sørger Gamlingen for at Olav blir innhentet av Lova og han settes i arrest. Og Gamlingen kommer tilbake, nå er han Meistermannen (det skal være være bøddelen). Olav får en svart sekk over hodet og blir dradd ut til retterstedet Pynten der Olav/Asle blir hengt. Like før han dør har han flere drømmer. Den siste er som visjon om at Alida er der sammen ham. Det kan minne litt om sluttscenen i Peer Gynt der Solveig tar Peer på fangen og synger for ham.
I "Kveldsvævd" møter vi Alis. Hun er datter til Alida og Åsleik og er nå en gammel kvinne. Hun får en visjon om at Alida, mor hennes er i huset. Alida gikk på sjøen mange år tidligere. Gjennom Alida/Alis får vi Alidas historie om tiden etter at Asle ble hengt. Hun hadde tatt med seg Sigvald inn til Bergen for å spore opp Asle men finner han ikke. Avmagret og utsultet blir hun plukket opp av fiskeren Åsleik fra Dylgja som har flust med penger etter å ha kommet til byen med fisk. Han tar seg av Alida, gir henne mat og overtaler henne til å bli med ham hjem i båten sin. Spedbarnet Sigvald får følge med.
Gradvis gir Alida etter overfor Åsleik og går med på å bli taus for ham selv om han er mye eldre og hun fortsatt elsker Asle. Det er nok heller Åsleiks elskerinne/samboer hun blir. Hun føder ham to døre, Alis og Veslesystera og med Sigvald er de en familie på fem. De har alltid nok mat og tak over hodet. Og "det gjer ikkje vondt og litt godt er det vel". Likevel går hun til slutt på sjøen.
Alis er gift med en fisker og har seks barn og vi hører ikke om noen kriser i livet hennes, men på bokens siste side går hun på sjøen hun også, slik som mor sin.
Det er tre svært tynne bøker og alle er skrevet i Jon Fosses særegne stil. Korte setninger som gjentar seg selv, insisterende. Det har en suggererende virkning og jeg synes det er ganske flott. Men jeg synes også det går ut over dybden i historien. Og mitt største problem med disse tre bøkene er at drapene blir neste feid under teppet. Asle dreper med kaldt blod tre personer som hindrer ham i å følge drømmen sin som er et liv med Alida og barnet de venter. Og jeg ser ikke noe anger hos ham. Det er mye som river og sliter i ham, men jeg leser ikke annet enn redselen for å miste Alida og for å bli avslørt. Ingenting om at han har tatt fra tre mennesker retten til å leve videre.
Alida vet innerst inne om alle drapene, men antagelig fortrenger hun dem. Men ett sted, i Andvake får hun noen tanker om moren, Herdis. Hvis hun hadde tatt avskjed på en annen måte enn ved å stjele alle sparepengene hennes (etterfulgt av en slåsskamp og Atle sitt mord), ja hva da? Dette ser jeg som det eneste tegnet på anger og samvittighet i denne romantrilogien.
Så er det Alis, da. Jeg ser mange grunner til at Alida gikk på sjøen men ingen grunner til at Alis gjør det. Ingenting fra livet hennes, og jeg ser heller ikke noen nedarvet tendens til selvutslettelse, ala Hellemyrsfolket. Så hvorfor det?
"Andvake er ei lysande vakker skildring av kjærleiken mellom to unge" står det å lese bak på boka. Ja, det er sant. Men det er en blodflekket kjærlighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar