Dette er den tredje romanen Guldager skriver over temaet "kvinner som raser over forhold i sosialhjelpen i Danmark". Jeg har lest de to andre og syntes jeg måtte ha med denne også for å gjøre bildet komplett.
Hver dag har sitt kapittel. I denne boka er det 18, jeg husker ikke om det var like mange i de andre bøkene. Det er Marianne denne gangen. Marianne er på vei til en etterlengtet ferie i Norge sammen med kjæresten og samboeren Morten. Men så får hun melding om at sønnen Nicolaj er innlagt på psykiatrisk avdeling og Marianne må være der for han. Ikke at dette er første gang - Nicolaj har levd inn og ut av psykiatrisk pleie siden han var ganske ung.
Marianne synes pleien av Nicolaj stort sett består i å gi han altfor mye medisin som han reagerer dårlig på. Hun sliter med å få dialog med de ansvarlige legene på sykehuset. Hun har fått tilgang på journalen til Nicolaj, det viser seg at det har dukket opp en mistanke om overgrep i hans barndom - det får Marianne til å gå inn i seg selv og sin historie med kjærester og samboere - kan det være noe i dette?
Morten er i Norge, Marianne hører ikke så ofte fra ham, det kan virke som det er kommet inn en kvinnelig alenereisende.
Nicolajs søster og Mariannes mor blir også involvert og en venninne som kjenner til miljøet blant psykiatrikerne.
Det går opp og ned for Nicolaj, mest ned. Marianne møter stadig lite forståelse for sin bekymring og føler seg avvist av helsevesenet.
Denne er i likhet med de andre to bøkene full av raseri, og det er virkelig gode og treffende skildringer av kvinner som føler seg i en håpløs kamp mot en uformelig overmakt, det være seg helsevesenet eller sosialkontorene. Og Marianne er heller ikke ufeilbarlig selv. Kan det være hun ikke lot barna få stor nok plass i sine kjærlighetsforhold? Og er en del av raseriet hennes forårsaket av at Morten ser ut til å leve livet på hvalsafari i Finnmark? Og finner vi ikke et liknende raseri hos noen av Mariannes klienter (parterapi), et raseri som bunner litt i manglende vilje til å lytte til andre? Liknende dobbelthet syntes jeg det var i de andre bøkene. Og den dobbeltheten liker jeg.
Hva er Guldager sitt prosjekt? Er det å skildre raseriet, det nokså forståelige raseriet men ikke alltid er 100% velbegrunnet? Eller stiller hun på barrikadene, vil hun reise hele Danmark til kamp mot dem som skal passe på oss men som ikke alltid klarer å få det til? Et slikt altomfattende raseri over alt som ikke er perfekt vil jeg ikke være med på, det har i seg mye av grumset på sosiale medier og viser ingen vei fremover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar