Niels Fredrik Dahl: Fars rygg

Jeg jeg har lest to andre bøker av samme forfatter, det er lenge siden. Den ene likte jeg godt, den andre ble jeg ikke helt fortrolig med. Hvis ikke jeg hadde fått denne i gave hadde den antagelig gått under radaren min - det er jeg glad for at den ikke gjorde.

Niels Fredrik Dahl skriver denne romanen om sin far.  Jeg tenkte kanskje tittelen henspilte på en fars sterke rygg, som kanskje hadde båret sønnen oppe - enten direkte eller i overført betydning. Der tok jeg grundig feil. Et hovedmotiv i boka er ensomhet og utenforskap - fortelleren kjenner farens rygg fra noen gamle fotografier fra farens barndom, enten alene eller sammen md moren. Kanskje symboliserer det heller at faren vender seg litt bort fra omgivelsene.

Forfatteren er i boka et par steder opptatt av om ensomhet og utenforskap kan gå i arv, i generasjoner, bl.a. fordi han kjenner litt på dette selv. Men han går ikke noe særlig innpå sine egne forhold. Derimot forfølges faren hans av slike følelser hele livet. Han vokser opp som enebarn i Alexandria i Egypt i mellomkrigstiden. Faren, alltid omtalt som "Dommeren" har en attraktiv stilling for kolonimakten. Han holder den lille familien i et jerngrep samtidig som han er full av fanatiske ideer om hvordan man skal leve. Og han er hellig overbevist om at alt han gjør er til familiens og særlig sønnens beste. 

Dommeren tar faren ut av skolen når han oppdager at lærerne der slår barna. Moren, Ellen begynner å undervise ham hjemme. Han er svært lettlært, men denne ordningen fører med seg at han ikke omgås andre barn, heller ikke andre voksne enn moren. Ellen trives ikke som expathustru og går gradvis inn i dype depresjoner. Når gutten er 13 år bestemmer Dommeren at han trenger skikkelig skolegang og sender han til et norsk ektepar i Oslo der han skal gå på en vanlig skole. Det er hjerteskjærende å lese om guttens innestengte lengsel etter først og fremst moren, men også etter Dommeren. 

Han klarer seg faglig på skolen, men han vet ikke hvordan det er å omgås andre barn, så han blir gående alene. Dette lærer han seg å takle med sykle eller å gå turer i skog og mark. Et par år senere bestemmer Dommeren at gutten skal ta gymnaset på en internatskole i Geneve. Der får han i det minste et par venner. Foreldrene treffer han derimot ikke før etter to år. Da er det igjen oppbrudd. På et ferieopphold på Skeikampen faller Dommeren for en tennisinstruktør som er ung, spenstig og ikke det minste deprimert og hun blir med ham til Egypt. 

Ellen flytter til Oslo og gutten skal bo hos henne. Men nå er det han som må vise henne omsorg og trygghet. Hun klarer seg godt materielt, det har Dommeren sørget for, og hun klarer seg vel på et vis på andre måter også. Men hun er for alltid vraket, forkastet, kjøpt ut. Det gir ingen god forankring i livet.

Faren får venner i gymnastiden i Oslo og gjennom en sosialistisk studentforening som blir aktiv i motstandsbevegelsen under krigen. Men også her faller han litt utenfor. Han flykter til Sverige for å unngå mobilisering.  

Farens voksne liv blir nokså kort fortalt, men i bokas innledende kapitel forteller forfatteren om hvordan han selv opplevde farens utenforskap når faren var blitt en eldre mann - hvordan han aldri ville trenge seg på, var altfor beskjeden, trakk seg tilbake.

Dette er en roman og ikke en biografi. Kildene er først og fremst gamle fotografier, noen brev og det lille forfatteren har fått vite fra faren og farmoren. Det er likevel gjort med respekt for de nå avdøde slektningene og andre personer som er med. Noen av dem er antagelig oppdiktede. Han klarer virkelig å gjøre utenforskap og ensomhet til en rød tråd gjennom hele boka uten at den på noen måte blir kjedelig. Det er også svært interessant å lese om Sveits på slutten av trettiårene. At det også der fantes en betydelig antisemittisk strømning ante jeg ikke - jødene måtte ha passene sine merket med sin tilknytning!