Liza Marklund: Stormberget

Dette er tredje bok i Marklunds krimserie fra den fiktive småbyen Stenträsk i Norrbotten. Som i bok nr. 2 er det politimannen Wiking Stormberg som står i sentrum for handlingen. En kropp flyter opp i Kallmyren der Stormbergs kone antas å være druknet for mange år siden. Men kroppen har tilhørt en storvokst mann og at han har blitt drept er tydelig - han har vært festet til bunnen av myra med en trepåle gjennom hjertet.

Wiking er fortsatt sykmeldt etter kreftbehandlingen men han blir nødvendigvis dradd inn i etterforskningen da undersøkelser av mannens DNA viser at avdøde må ha vært Wikings far og altså ikke den Gustav som moren var gift med. Men Wikings mor Karin er død så han må gå andre steder for å få svar.

Resten av boka dreier seg om å nøste opp i forhistorien - Wikings bakgrunn og alt som gikk for seg i småbyen. Ikke minst forhold rundt svenske "Vattenfall" sin utbygging av vannkraften i Norrbotten og det svært så kjente (fiktive) pengeranet i 1962 som aldri ble helt oppklart.

Som frittstående kriminalroman synes jeg ikke dette fungerer helt. Selve plottet krever en mye større historie rundt seg enn boka inneholder. Men som avslutning på trilogien er det helt utmerket. Noen av karakterene fra de to foregående bøkene er med, noen som perifere bipersoner mens andre er svært så vesentlige for handlingen.

Av og til blir det kanskje litt for lettvint. Den ondskapsfulle og brutale Store Nils er i overkant slem og helt uten forsonende sider. Og jeg synes at ungjenta Karin (Wikings mor) er litt for splittet mellom å være svak og ettergivende og senere ta svært så knalltøffe valg. Jeg skulle også gjerne sett at vi ble mer kjent med Wikings nygamle kjæreste Alice, hun blir dessverre for mye en statist. Jeg synes også at det er litt usannsynlig at Gustav Stormberg  ikke har hatt kontakt med de to brødrene sine etter det som skjedde og at Wiking ikke har ant at de eksisterte. 

Med det er mange ting som bærer boka fremover. Først og fremst hovedpersonen Wiking som vi kommer godt innenfor huden på og som fremstår som en helstøpt person men både sterke og svake sider. Skildringene av miljøet og naturen i dalen og forholdene rundt utbyggingen av kraftanlegget er også med på å gi boka troverdighet.

Og det er et riktig dramatisk plot i boka som vi lesere får direkte tilgang til ved at handlingen er fordelt på to tidsplan. Det er dyktig gjort. Noen ganger ligger vi litt foran Wiking, men det er han som til slutt får de vesentligste detaljene.

Også er det russerne da som lurer i bakgrunnen, russisk statsmafia. Kanskje har russerne like skumle og altomfattende systemer som det antydes her, det er mye i dagens politiske klima som tyder på det. I alle fal vil russerne sannsynligvis utgjøre en uutømmelig kilde for statlig og ikke-statlig internasjonal kriminell virksomhet i spenningslitteratur i mange år fremover!