Dette er vel nærmest en slags tosidig selvbiografi skrevet av rapperen Don Martin og forfatteren Zeshan Shakar, begge med bakgrunn i drabantbylivet på Oslos beste østkant, nærmere bestemt Romsås og Stovner. Boka har fått gode omtaler, men denne typen bøker leser jeg sjelden. Særlig når en del av den skulle handle om rap-miljøet i Oslo. Jeg er absolutt ikke i målgruppen for rap/hiphop-musikk.
Det var to grunner til at jeg likevel gikk løs på den. Jeg har lest de tre romanene Zeshan Shakar har skrevet og har likt alle tre. Jeg synes han skriver godt og er en svært viktig stemme for de unge generasjonene av innvandrerbarn i storbyen. Og så har jeg selv en viss personlig tilknytning til drabantbyene på østsiden av Oslo. Jeg bodde i studenttida på hybel på Stovner - i en lavblokk i tante Ulrikkes vei. Samtidig bodde søsteren min i en av blokkene på Romsås. Jeg har en viss nostalgisk glede av å lese om disse stedene. Dette var lenge før disse bydelene ble så dominert av innvandrere som de er nå. 12 år senere flyttet jeg til Holmlia der jeg bodde med mann og tre barn i 11 år - og på den tida var Holmlia svært kulturelt sammensatt. Det var for det meste fine år. Alt var ikke bare idyll, det fantes sosiale problemer på Holmlia og vi opplevde noen av dem, men det hadde lite å gjøre med at det var så mange innvandrere i bydelen.
Det meste av boka er skrevet av Don Martin, og livet hans med musikken setter et tydelig preg på det han skriver. Det vekker egentlig ikke den helt store interessen hos meg. Det som griper meg med boka er heller forfatternes vilje til å skrive frem dagliglivet i drabantbyene i Groruddalen som noe positivt, som et motsvar til alt som blir skrevet og sagt om problemene i disse bydelene. Det ligger en stolthet over det å være vokst opp i Oslo. Don Martin knytter seg til tradisjonene fra Lillebjørn Nilsen som alltid har vært en ambassadør for Oslo, selv om han har musisert i en helt annen musikkstil og har skrevet mer om Oslos indre bydeler.
Nå mener jeg at Oslo er ganske godt beskrevet både i toner, dikt og romaner. Christian Krogh, Oskar Braaten, Knut Hamsun, Per Petterson, Lars Saabye Christensen, Lars Lillo Stenberg, Rudolf Nilsen og mange flere har skrevet om byen. Tove Nilsen og Anne Cath Vestli har begge skrevet fra drabantbylivet i Oslo. Men ingen av disse har nådd helt ut til Rommen Stasjon på linje 5 eller til Holmlia stasjon på Ski-toget. Og det har disse to skribentene,
Det blir i overkant mye ungdomsklubb-hip/hop for meg, men det meste er godt skrevet og jeg føler på iveren etter å nå frem, få spillejobber, bli tatt seriøst av Spellemannsprisen. Og på frustrasjonen over all nedsnakkingen av Groruddalen som foregår i media. Men av og til synes jeg at forfatterne går litt for langt, av og til fortrenger de reelle problemer med rus og kriminalitet. Som eksempel mener jeg at det går en grense et eller annet sted mellom tagging/tilgrising og gatekunst og jeg synes de bagatelliserer den grensen. Jeg synes også det mangler noe åpenhet mot folk fra andre miljøer som har begynt å like musikken de lager - det virker noen ganger som de VIL at det skal være et skille mellom innvandrerungdom og andre Oslo-ungdom.
Likevel synes jeg boka har en plass i dagens litteratur og det var interessant å lese den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar