Jørn Lier Horst: Når det mørkner

Som vanlig hos Jørn Lier Horst har etterforsker William Wisting hovedrollen i denne romanen, men denne gangen er handlingen lagt til starten av Wistings karriere - han er ung politikonstabel og havner i sentrum for en dramatisk ranshistorie. Han gjør noen svært nyttige ovbservasjoner men det  blir etterforskere som overtar saken. Tilfeldigvis kommer han på sporet av en annen forbrytelse når han sammen med en venn undersøker en gammel låve der det visstnok skal stå en gammel veteranbil. Det viser seg at bilen har et kulehull....

Det viser seg etterhvert at det også er noen tråder mellom ranshistorien og historien rundt funnet i låven, men slett ikke alt blir avklart under etterforskningen av ranet. Wistings pågåenhet skal likevel åpne døren til det som han egentlig ønsker å jobbe med i politiet - nemlig som etterforsker. Avslutningen og sammenhengen mellom de to sakene får vi først i nåtid. At oppklaringen skjer så lenge etterpå får vi en god og tilforlatelig forklaring på.

Dette var en nokså kort kriminalroman, den er godt skrevet, intrigene er gode og sannsynlige nok til at det blir en troverdig historie. Det er satt sammen på en måte som gjør boken spennende å lese, men det er kanskje ikke noen typisk "action"-bok Vi møter troverdige personer blant både mistenkte og i politiet, og som så ofte ligger spenningen i familierelasjoner parret med menneskers grådighet. Jeg skulle ønske det var flere krimforfattere som ville skrive like fine, stramme bøker som denne.

Kerstin Ekman: Mordets praksis

Denne boken tror jeg har dukket opp på et boksalg. Jeg har lest en god del bøker av Kerstin Ekman. Den jeg har likt aller best er "Hendelser ved vann" som handler om en forbrytelse i bygden Svartvannet i Nord-Sverige - Kerstin Ekmans hjemmetrakter.

Denne boken handler også om en forbrytelse men er svært annerledes. Det er en nokså liten bok, 184 sider. Handlingen er lagt til Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet og fortelleren er den unge, fattige legen Pontus Revinge. Revinge har hatt en svært spesiell oppvekst for det meste alene med sin mor som han har en nesten symbiotisk forhold til. Han er nærmest asosial men klarer likevel med et nødskrik å omgås folk sosialt og det gjør han ikke fordi han liker det men for å overleve i sin posisjon i samfunnet. Når romanen starter lever han et usselt liv til tross for at han er utdannet lege, bl.a. fordi han har en stor gjeld å nedbetale. Så klarer han å få innpass i praksisen til den noe eldre Johannes Skade. Skade har en lønnsom praksis, han er ellers mer opptatt av sitt gode liv enn av sin legegjerning, og så er han svært opptatt av sin stedatter, den unge Frida og dette legger Revinge merke til.

Revinge kommer helt tilfeldigvis bort i en samtale med forfatteren Hjalmar Söderberg der forfatteren leker med tanken på en drapsmetode som kan gjennomføres av en lege men er vanskelig å oppdage av omgivelsene - dette til boken Doktor Glas som han holder på å skrive. Denne tanken - og kollegaens kåte blikk for sin stedatter trigger noe hos Revinge som forakter sin kollega hjertelig og det går ikke lang tid før Johannes Skade dør etter et hjerteanfall - med en viss hjelp på veien. Skades død kunne lett ha blitt slutten på den gode praksisen for Revinge, men han klarer å manøvrere seg inn gjennom Elsa, enken etter Skade. De inngår et fornuftsekteskap som gjør Revinge til en velstående mann, men etterhvert blir forholdet mellom ektefellene direkte hatefullt. Derimot har Revinge et godt forhold til Frida. Hun ser på ham som en snill onkel, mens han derimot dyrker henne som en gudinne, men til forskjell fra sin "forgjenger" Johannes Skade ligger det ikke noe sterkt motiv bak. Vi får inntrykk av at Pontus Revinge er nærmest aseksuell.

Frida har en litt eldre venninne Ida Tjerning som er lege. Hun er svært skeptisk til Revinge, en skepsis som ikke Frida deler. Det blir aldri antydet noe i boken, men jeg får likevel et visst inntrykk av at det er et forhold mellom Ida og Frida. De står hverandre svært nær, og det dukker ingen menn opp i Fridas liv selv om  hun er 28 år når romanen slutter.

I resten av boken følger vi Revinge i hans strev etter å holde seg unna enhver mistanke uten at jeg skal røpe hvordan dette går.

Boken er hele veien lagt i munnen på Pontus Revinge og alt er skrevet i 1. person. Det fungerer svært godt. Kerstin Ekman er trofast mot sin forteller og vi får et svært godt innblikk i et meget skadet og skakkjørt menneskesinn. Revinge klarer godt å leve med sine onde gjerninger og han har mange "gode" bortforklaringer for seg selv. Forbindelsene til Hjalmar Söderberg har svært lite å si for meg for jeg har ikke noe forhold til ham. Jeg synes det er viktigere at boken gir et godt innblikk i forholdene i det medisinske miljøet i storbyen på den tiden.

Likevel klarer ikke boken å fenge meg helt. Den er svært godt laget, men jeg sitter igjen med spørsmålet om hvorfor Kerstin Ekman skrev den.

Kristina Sabaliauskaite: Vilnius

Dette var en av de få bøkene på engelsk jeg fant hos en av de gode bokhandlerne i Kaunas, Litauens nest største by. Dette var på vår rundreise reise fra Mosjøen i Nordland via Finland, de baltiske statene, Polen, Tyskland og Danmark.og tilbake til Stavanger, august 2015. En fantastisk tur som også fikk med seg noen litterære godbiter. Jeg syntes boken så lovende ut og så har den stått i bokhyllen min og godgjort seg til ganske nylig.

Boken består av tre langnoveller som har det til felles at de handler om Vilnius (eller Wilno eller Vilna) og er lagt til tre folkegrupper og tre forskjellige tidspunkt. Det landområdet som er Litauen i dag og der Vilnius er hovedstad har variert mye størrelse og plassering opp gjennom historien, men så vidt jeg vet har det opp til 2. verdenskrig stort sett vært under polsk eller litauisk styre og det har vært et betydelig innslag av jøder der. En gang strakte Litauen seg helt til Svartehavet. i perioden mellom 1. og 2. verdenskrig lå Vilnius i Polen. Kaunas var da midlertidig hovedstad og befolkningen i Vilnius besto av polakker og jølder. litauere utgjorde under 1 % av byens befolkning.

Den første historien i boken handler om den unge polske jenta Jadwiga og starter i 1935 når Jadwiga er 10 og går på Queen Jadwiga-skolen i Vilnius. Det er en fin skildring av en ung jentes overgang fra barn til ungdom i et miljø preget av de katolske nonnene som driver skolen, av de nye, spennende strømningene i mellomskrigstiden og av opptakten til 2. verdenskrig som er en skygge i bakgrunnen.

Den andre handler om Samuel Vilner, en jøde fra Vilnius som startet med to tomme hender, bygde opp en liten salgsvirksomhet i Vilnius, klarte å flykte via Britisk Palestina til USA og ble en fremgangsrik forretningsmann og kunstskjønner der. Han er 85 år i novellen og har nettopp kommet seg etter en vellykket dialysebehandling. Han får det for seg at han skal oppsøke sin barndoms Vilnius for å se hva som er igjen av byen, og for å gjenoppfriske minner. Ikke minst minner om Esther. Men byen er ikke helt den samme som den han forlot.

Jeg finner ikke navnet på den tredje hovedpersonen. Han er litauer av nasjonalitet men navnet er ikke viktig - mesteparten av livet har han opptrådt som en "grå eminense". Nå er han gammel og ligger dødssyk på et sykehus. En av pleierne snakker til ham om fortiden hans og alle de menneskene han har ødelagt og han skjønner at hun er barnebarn av en av de som har vært offer for hans mange overgrep som KGB-agent. Pleieren opptrer truende og han er redd for at hun skal skade ham. Han viser til sin makt og innflytelse, men det ser ikke ut som om dette vil hjelpe ham der han ligger. Det er ikke sikkert at personalet på sykehuset bryr seg om hans gamle forbindelser lenger.

Årstall er ikke oppgitt, men jeg har inntrykk av at dette foregår like før Sovjetunionens oppløsning. Vår mann har hatt som sin livsoppgave å forandre Vilnius til å bli en moderne sovjetisk by, rive ned eller bygge om alt som var gammelt, forandre og ødelegge religiøse symboler osv. I dette arbeidet har han ødelagt livet til så mange fiender og rivaler som mulig. Blant annet en skulptør som hadde laget en statue av Sankt Chrisopher som går mot vinden bærende på en baby. Han var opprørt over at noen ville forherlige det å gå mot vinden - han har selv alltid har snudd kappen etter vinden og på den måten holdt seg på høyden gjennom diverse maktskifter mellom statstyre og ikke minst innenfor det sovjetiske systemet. Vår mann representerer også litauerne i boken - jeg vet ikke om det skal ha noen spesiell betydning fra forfatterens side.

De tre langnovellene er hentet fra en større novellesamling som også er oversatt til engelsk. Boken er pent bundet inn og full av fotografier fra det gamle Vilnius.  Jeg synes den er en liten perle. Det er gode små portretter av de svært forskjellige hovedpersonene og så gir den gir et interessant innblikk i Vilnius historie (og egentlig i hele regionens historie).

Ivan Klima: Lovers for a day

For mange år siden begynte jeg å se etter lokal litteratur når vi var på reise. Det måtte nødvendigvis være på engelsk siden det er det eneste språket jeg kan lese godt nok til en hel bok ved siden av norsk, svensk og dansk. Men det er heldigvis svært mange land som har oversettelser av lokale forfattere tilgjengelig på engelsk. Jeg er blitt kjent med mange forfattere på denne måten og kanskje hadde jeg aldri kommet over dem ellers?

Denne boken kjøpte jeg i Praha som vi besøkte i 2005. Det er en novellesamling av den tsjekkiske forfatteren Ivan Klima. Han ble født i Praha i 1931 av foreldre med jødisk avstamning som ikke var særlig opptatt av sin religion og bakgrunn til de ble sendt sammen med sønnen til konsentrasjonsleiren Theresienstadt i 1941. De tilhørte de få som kom tilbake med livet i behold. Slik har Ivan Klima opplevd og overlevd to totalitære regimer.

Denne boken kom ut i 1999. Jeg har lest i den over en lang periode. Dette skyldes delvis at jeg er litt av- og på når det gjelder noveller, delvis at tonen i boken er nokså spesiell, vemod og tristhet blandet med en følelse av en slags kulde mellom hovedpersonene (elskerne). Det er ikke alltid jeg er i humør til å lese sånt. Men nå leste jeg boken ferdig, dvs. godt og vel halvparten av novellene.

Kjærlighet er tema for boken - kjærlighet i mange former, men som regel den kortvarige kjærligheten. Ikke alltid er det kjærlighet heller - "lovers" henspeiler ofte på to som har et kortvarig erotisk forhold som det ikke alltid ligger så mye varme følelser i. De fleste novellene oppleves gjennom den mannlige elskeren, noen få gjennom den kvinnelige. Ivan Klima er en ypperlig observatør av hvordan menneskene oppfører seg, både gjennom de treffende dialogene og gjennom små glimt av detaljer rundt påkledning eller omgivelser som har betydning for tolkningen av personene. I mange av novellene er kommunikasjonssvikt et viktig tema. "Long distance conversation" beskriver telefonsamtaler mellom den mannlige elskeren i Wellington, New Zealand og den (gifte) kvinnelige i Praha som er helt kostelig og vi aner den dramatiske konfrontasjonen når disse skal møtes i virkeligheten.

En novellene som gjorde inntrykk på meg handler om en dommer som får et langvarig forhold til klient. Hans kone er nok glad i ham og tar seg av alle hans praktiske behov men de har ikke hatt et erotisk forhold på mange, mange år. Så blir han konfrontert av sin elskerinne om hvorfor han ikke går fra sin kone - hva han egentlig ser i livet i ekteskapet. Han gir et svar på det som gir hele historien en interssant, uventet og nesten rørende vending.

Det var fint å ta frem denne boken igjen, etter hvert kommer jeg lenger enn den litt triste stemningen som av og til er der og merker at mange av personene savner kjærligheten i de forholdene som de er i. Dette får Ivan Klima frem uten å bruke så mange ord. I de første novellene som er skrevet på 60-tallet er ufriheten i Øst-europa under jernteppet hele tiden tilstede som en elefant i rommet. Så er det et hopp til de siste som er skrevet på 90-tallet. Det merkes på miljøbekrivelsene, men kanskje ikke så mye som en skulle tro. Jeg synes det går enda sterkere fram at de foregår i Mellomeuropa. 

  

Esther David: The man with enormous wings

Esther David er en indisk forfatter med bakgrunn fra en jødisk familie i Ahmedabad, den største byen i delstaten Gujarat. Jeg fant denne boken når jeg var på litteraturfestivalen i Jaipur januar 2012, i den perioden jeg bodde og jobbet i Bangalore i India. India er er svært sammensatt og mangfoldig land både når det gjelder religion, språk og kultur. Det finnes bl.a. en jødisk folkegruppe, Bene Israel som skal være svært gammel og enkelte mener den har utvandret fra midt-Østen for flere tusen år siden. Etter opprettelsen av staten Israel var det mange asv dem som utvandret til Israel. Esther David kommer fra en Bene Israel familie.

Det har vært svært mye uroligheter i Ahmedabad. I 2002 var det en svært blodig oppstand i byen der 1000 - 2000 mennesker ble drept ved blind vold, de fleste muslimer.  Det er mange som hevder at oppstanden ble planlagt og regissert av krefter med forbindelser til myndighetene, også Indias nåværende president Modi har vært nevnt men det har aldri blitt bevist.

Esther Davids lille bok handler om denne oppstanden. Hun skriver korte epistler eller fortellinger, de fleste med en vignett som hun har tegnet selv. I begynnelsen beskriver hun byen og livet der før oppstanden. Litt etter litt møter vi oppstanden i form av sidehandlinger og kommentarer, og så handler etterhvert alle fortellingene om de grusomme voldsepisodene som foregikk. I de siste kapitlene er oppstanden over og folk oppdager hva som har skjedd med familien, slektningene og vennene sine. Det blir også stilt spørsmål ved om ikke de som hadde ansvaret for å holde fred i byen sviktet sin rolle.

Vi møter mannen med de enorme vingene (hun har hentet denne beskrivelsen fra en novelle av Gabriel Garcia Marquez) i noen av de midterste kapitlene. Han kan minne om en engel der han flyr over den opprørte byen og sørger over hva som skjer med innbyggerne, men han har også mange menneskelige trekk. Han kan ikke gjøre noe for å forhindre grusomhetene, men av og til klarer han å gjøre godt ved å lindre, trøste og noen ganger påvirke enkelte til modige handlinger. Hvem er han? Helt til slutt gir Esther David ham et navn som ikke burde forbause noen.

Dette var, trass all volden og alle grusomhetene en vakker og poetisk bok, for midt i all elendigheten får Esther David det mangfoldige og fargerike India til å fremstå som et land der også kjærlighet og toleranse gror.

Benjamin Black: Vengeance

På min Dublinreise i november i fjor kom jeg på at jeg ikke har lest noen irske kriminalromaner - jeg har ellers lest krim fra Skottland, Wales, Hebridene og Shetland i tillegg til England naturligvis. Jeg fant en forfatter som virket relativt seriøs, Benjamin Black er forfatteren John Banville når han skriver om Inspector Hackett og Dr. Quirke.

Det viste seg at disse bøkene (det er en hel serie) foregår i Dublin på 50-tallet.  Det er to familier som driver et stort firma sammen. De har også noen nokskså overfladiske sosiale relasjoner, men vi aner underliggende konflikter mellom den som tilhører de gammelrike og den som er oppkomlinger.

Det er en ganske fiffig intrige. Victor Delahaye fra den gammelrike familien tar kollegaens sønn, den unge Davy Clancy med på seiltur en vakker solskinnsdag. Når de er ute på åpent hav tar Victor frem en pistol og skyter seg. Davy som ikke er båtkyndig er i stor fare for å drukne der ute, men blir tilslutt plukket opp av en båt så han overlever uten andre skader enn en intens solbrenthet.

Så kommer etterforskerne Hackett og patologen Quirke på banen. Mye av det som driver boken fremover er hvordan de møter vitner og pårørende med helt forskjellig stil og metode. Vi aner at Dr. Quirke ar en lang historie med kvinner, whiskey og god mat mens Hackett er den trauste, sindige politimannen.

I begynnelsen rettes selvfølgelig mistanken for Victors død mot Davy, men det blir etterhvert klarlagt at han er uskyldig. Så kunne dette ha blitt avskrevet som et tragisk selvmord og ikke noe mer, men da skjer det et annet mord og etterforskningen blir tatt opp igjen. Gjennom å gå grundigere inn på de mange krysningspunktene og konfliktene mellom og innenfor de to familie kommer vi tilslutt frem til løsningen - denne gangen også.

Likte jeg dette? Tja. I begynnelsen var jeg lite begeistret. Vi kom mye innpå selskapslivet blant fiffen i Dublin på 50-tallet og det var i grunnen nokså kjedelig. Personene var skildret med mer ironi enn empati, og jeg sliter med å lese bøker der jeg ikke får litt positive relasjoner til noen av karakterene. Men etterhvert som etterforskerparet kom mer på banen syntes jeg det begynte å bli mer interessant. Det som holdt boken oppe syntes jeg var nettopp møtet mellom etterforskerne og det nokså kalde og kyniske miljøet i Dublins bedre strøk. Og miljø-og tidsbeskrivelsene er helt topp. Det er også artig å lese kriminalromaner der ingen har mobilteleforner og man ikke kan google folks liv på Internet. Ganske OK med andre ord.

Edna O'Brien: The little red chairs

Dette var en av bøkene jeg kjøpte i Dublin i november i fjor. Edna Brien er irsk og født i 1930. Hun er mest kjent for boken "Country Girls" fra 1960 som var første bok i en trilogi. Hun skrev  om unge jenters liv i et svært konservativt Irland etter 2. verdenskrig. Hun skrev også ganske åpenhjertig om deres sexliv til å være på den tiden. Alle tre bøkene ble bannlyst i Irland, i noen tilfeller også brent (!). Dette var mye av grunnen til at Edna valgte å bo i England.

I dag er Edna O'Brien anerkjent i Irland. Bøkene hennes (også Country Goirls trilogien) var plassert i hyllene for irsk litteratur i den bokhandelen jeg handlet mest i (Hodged Figgis), de var mange, de var fremhevet og var lett synlige. Hun har skrevet jevnt og trutt siden 1960, mest romaner men også noveller, skuespill og poesi. Boken jeg har lest kom ut i 2015.

Noen av de viktigste hendelsene i "The little red chairs" har store likhetspunkter med Radovan Karadzics historie etter Bosniakrigen. Han gikk da i dekning i Serbia, anla langt skjegg og ga seg ut for å være ekspert på alternativ medisin. I boken dukker Dr. Vlad opp i en (fiktiv) landsby på vestkysten av Irland. Han har langt hår og skjegg og opptrer som healer fra Balkan. Han klarer å vinne tillit i landsbyen, først blant kvinnene men klarer også å bryte ned skepsisen hos mennene, til og med hos den lokale garda (som det irske politiet kalles). En av dem som blir begeistret for ham er den vakre Fidelma som er nokså ensom i et barnløst ekteskap med den noe eldre ektemannen Jack. Det går mot et forhold mellom dem, og Fidelma trygler Dr. Vlad om å gjøre henne gravid. Han nøler men gir etterhvert etter og de bestiller et hotellrom.

Jeg vil ikke gå mer inn på handlingen her, men historien utvikler seg dramatisk. Tilslutt reiser Fidelma til London der hun lever helt på bunnen, sover på herberger og spiser på suppekjøkken. Hun blir kjent med miljøet i slummen, det er innvandrere og andre som har falt utenfor samfunnet. Hun lever etterhvert av vaskejobber og andre strøjobber. I resten av boken følger vi hennes vei tilbake til et slags liv igjen.

Historien om Dr. Vlad er nok viktig for boken, men det er Fidelma som er i sentrum. Det er hennes indre utvikling som er hovedtema - fra hennes trygge men nokså miserable tilværelse til hun får håp om noe annet og større, noen glimt av lykke, eller kanskje bare muligheter for lykke til det katastrofale fallet og så livet på bunnen. Det er en voldsepisode som er så grusom at jeg hadde problemer med å komme igjennom den, men jeg ser likevel at den er nødvendig for handlingen.

Fidelma gjør seg skyldig i utroskap, men hun er først og fremst offer for en forbrytelse, og likevel er det som hun tar på seg all skylden og gjennomgår en slags "renselse" gjennom livet sitt i Londons underverden.

Dette var en opprivende men samtidig givende bok å lese, utrolig innsiktsfult skrevet av en dame på 85 år. Språket er godt og levende, men en del ord og uttrykk måtte jeg slå opp.  Jeg må nok finne frem til "Country Girls" også.  Jeg har sjekket om bøkene hennes er kommet ut på norsk, men det ser ikke slik ut.