Gunnar Gunnarsson: Svartfugl

Etter vi var på Island i sommer laget jeg meg en liste over islandske bøker jeg kan tenke meg å lese. Det blir påstått at alle islendinger med respekt for seg selv har utgitt minst en bok før de er tretti. Eller noe sånt. Så det er mye å ta av!

Gunnar Gunnarsson er en av Islands mest kjente forfattere og skrev samtidig med Halldor Laxness, men det var Laxness som stakk av med Nobelprisen, og det er mange beundrere av Gunnar Gunnarsson som ikke kan tilgi ham det. Disse historiene gjorde meg jo nysgjerrig på forfatterskapet hans, og så er Svartfugl nylig gitt ut på Solum Bokvennens forlag og godt er det.

"Svartfugl" kom ut på Island i 1929, og det er rett og slett en historisk kriminalroman, ikke oppdiktet en gang, men "True Crime". Vel, det er kanskje ikke helt riktig, dette er en roman og gir seg ikke ut for å være sannferdig, men den bygger på en virkelig hendelse fra 1802 og er Islands første kriminalroman.

Boken fortelles av kapellanen Eyolf Kolbeinsson som bor i Rødsand sogn i Bardestrand syssel. Det er en del av det nordvestlige landskapet på Island, et samfunn av halvøyer mellom trange fjorder som selv i dag regnes for ganske utilgjengelig. Ekteparet Jon Torgrimsson og Steinunn Sveinsdatter bor på gården til Bjarne Bjarneson og Gudrun Egilsdatter. Begge ekteparene sliter på hverandre og så går det rykter om en forbindelse mellom Bjarne og Steinunn.

Så forsvinner Jon, han skal ha falt ned fra et stup i nærheten av gården. Og det er ikke slutt på konfliktene på gården. En tid etter blir Gudrun alvorlig syk, men kommer seg igjen. Noen dager senere dør hun av smerter i brystet. Og så skyller liket av Jon i land - og han har ingen tydelige skader etter et fall....

Så blir øvrigheten koblet inn ved Sysselmann Scheving og vi får en etterforskning og rettergang mot Bjarne og Steinunn etter datidens lover og skikker. og ikke minst tempo - ingenting går raskt, for eksempel blir Gudrun begravet uten at det har vært holdt noen medisinsk undersøkelse. Noe kan skyldes unnfallenhet fra de involverte, men like mye at veiene er ufremkommelige og en må få de døde i jorden før de går helt i forråtnelse.

Hele bygdesamfunnet lever midt i denne tragedien og mistankene som følger, ikke minst Eyolf som føler skyld hviler på hans skuldre, kunne han avverget drapene? Eyolf blir instendig bedt om å få de mistenkte til å tilstå - det foreligger nemlig ikke noe holdbart bevis i saken, bare indisier og folkesnakk. det hadde blitt domfellelse hvis han ikke hadde gjort det.

Boken gir et godt innblikk i livet på vestkysten av Island på den tiden - hva folk driver med, hva som opptar tankene, og hvordan det står til med lov og rett. Og rettsystemet er ikke så ille. Dødsstraff var det for drap, men det var det f.eks i England heltfrem til 1965 også. Men drapsmannen ble dømt til tortur før han ble henrettet - den brutaliteten er vanskelig å fatte. Hovedfokuset er likevel på Eyolf og hans reaksjoner på det som skjer - sorgen over konfliktene i sognet han som førte til drapene,  avmektigheten han føler og hans utilstrekkelighet.

Det er ikke bare en interessant skildring av en gammel kriminalsak, det er også fine naturskildringer og det er flere av de involverte personene som er beskrevet meg god psykologisk innsikt, ikke minst Bjarne og Steinunn. Dette er absolutt en lesverdig bok som øker min nysgjerrighet på Gunnar Gunnarssons forfatterskap og Islansk litteratur i sin helhet.  Og jeg får jo lyst til å reise til Island igjen.

Audur Ava Olafsdottir: Arr

Jeg har lest en annen bok av denne forfatteren, "Regn i november". Dette er den boka hun fikk Nordisk råds litteraturpris for. Jeg var litt skeptisk til denne, jeg syntes "Regn i november" hadde en del svakheter, men inspirert av sommerens reise til Island tok jeg tak i den likevel.

Temaet har likhetstrekk med en bok jeg leste for mange år siden, "East of the mountains" av David Guterson (han som skrev "Sneen på sedertrærne"). Begge handler om en mann som ønsker å ta sitt eget liv og legger ut på en reise for å skape minst mulig problemer for omgivelsene med selvmordet sitt. Og i begge bøkene møter hovedpersonen mennesker som trenger hans hjelp, og han blir etterhvert så opptatt med å hjelpe dem at han ikke har tid til å dø.

Jonas Ebeneser nærmer seg 50, nylig fraskilt men har levd de siste årene uten noe egentlig ekteskap. Han har tre kvinner i sitt liv, moren, ekskona og datteren som kona fortalte ikke var hans, like før hun gikk fra ham. Man kan vel si at Jonas er i en tilstand av dyp depresjon når han planlegger sin død. For å unngå å bli funnet av datteren bestemmer han seg for å reise til utlandet og velger et krigsherjet land for der tror han det skal bli enkelt å stikke seg bort.

Han kommer til et nyåpnet turisthotell på Balkan et sted, jeg får mest assosiasjoner til Bosnia med det kan også være Kosovo, det spiller forøvrig ingen rolle. Jonas er en handyman og har med litt verktøy og en drill, så klarer han nok å få laget et sikkert feste i taket for et solid tau. Men mye er nedslitt på Hotell Stillhet og der er dørhengsler som trenger oppstramming og vannrør som må renses for at han skal få ta seg en dusj. Og så er han i gang, for etter de første reparasjonene som i grunnen bare er for å forbedre oppholdet for seg selv blir han bedt om å hjelpe til med flere reparasjoner, først på hotellet og så baller det på seg.......

Oppholdet i dette samfunnet der han må regne med at de få mennene han treffer alle har har drept noen, der det er kulehull overalt, alle har mistet noen, mange av kvinnene har vært voldtatt - alt dette gir Jonas nye perspektiver på tilværelsen, og gradvis blir livet så uendelig viktigere enn døden.

Når boka er ferdig vet vi svært lite om hvordan det vil gå med Jonas, bortsett fra at jeg tror det blir alt annet enn at han tar livet sitt. Jonas rir ikke inn i solnedgangen, vi vet ikke om han kommer til å gjenoppdage kjærligheten, men han er sterk og klar.

Jeg kjenner igjen fortellerstemmen fra "Regn i November", men jeg liker denne boka mye bedre, kanskje fordi jeg synes forfatteren berører svært viktige tema på en fin måte - dette er rett og slett en nydelig bok. Fortellerstilen er nokså "hverdagslig", Jonas sine tanker og gjøremål dreier seg om det vesle som skjer rundt ham men nettopp i det dagligdagse får vi innblikk i det krigsherjede landet. Taxisjåføren som bare har en hånd på rattet og slipper den når han skal peke - det er bare den armen han har igjen. Sønnen til hotellvertinnen som er full av redsel etter alt han har opplevd. Steder han ikke må gå fordi de ikke er ryddet for miner ennå.

Forøvrig var jeg også svært begeistret for "East of the mountains" (som dessverre ikke er oversatt til norsk). Samme tema, svært forskjellig men også den en tankevekker om hva som er viktig i livet. 

Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie

Denne boken i et nydelig lite pocketformat dukket opp i bokbyen Fjærlands avdeling for norsk skjønnlitteratur. Den ga henne bl.a. Nordisk råds litteraturpris i 2012. Mange lovord bakpå - det behøver ikke bety så mye, men boken grep meg virkelig.

Eva og Simon er et ektepar forbi livets middagshøyde, for å si det slik. De har hatt et godt liv sammen med sine tre døtre som nå er voksne. Men de har hver sine historier fra fortiden som de ikke snakker om, og så var det den episoden med hushjelpen Marija som de ikke snakker med sine døtre om engang.

Simon opplevde som lite barn jødeforfølgelsene i Tyskland, men han og den nærmeste familien gikk under jorden og overlevde. Eva fødte som tenåring en sønn som ble adoptert bort, det var lenge før hun traff Simon.

I de siste par årene har Simon trukket seg mer og mer inn i seg selv, i tausheten, og Eva sliter med å finne seg selv i et liv preget av den stille tosomheten som ikke passer henne i det hele tatt. Det eneste alternativet til dette livet er den totale ensomheten uten omsorgen for Simon.

Det er Eva som er fortellerstemmen og gradvis avdekker hun hvordan hushjelpen Marija kom inn i livene deres, ble en hjelp og støtte og nesten en nær venn inntil de så seg nødt til å si henne opp. Dette blir på en måte den røde tråden i boka.

Døtrene deres kjenner verken til Simons jødiske bakgrunn eller til Evas første fødsel. Jeg synes det er troverdig at Simon har lagt et lokk på den delen av fortiden sin, nærmest fordi det vil bringe minnene for sterkt frem å snakke om det. Jeg har litt mer problemer med Eva sin forhistorie. Hennes reaksjoner på den første fødselen er nokså rystende, uten å være i stand til å vise gutten ømhet og kjærlighet gjennom det halve året det tok før hun fikk summet seg til å overgi ham til adopsjon. Det står i sterk kontrast til det relativt gode og nære forholdet hun har til sine døtre. Det skurrer litt for meg - akkurat som hun har en annen personlighet i de avsnittene hun forteller om denne perioden. 

Når Merete Lindstrøm skrev boka var hun godt under 50, og jeg er litt forbauset fordi jeg synes hun skriver svært overbevisende om livet og tankene til en eldre kvinne, og dette er en av de sterke sidene ved boka. Det er også noe ved måten hun skriver på som gjør at historien kommer så nær innpå meg. Dette er en bok jeg ikke kommer til å glemme.

Arnaldur Indridason: Fluktruten

Den tredje boken til Arnaldur Indriðason om den islandske politimannen Flovent og den canadis/islandske Thorsson som jobber for den amerikanske okkupasjonsstyrken i 1940-årenes Island.

Flovent får i oppdrag å etterforske det som ser ut som en drukningsulykke mens Thorsson får i fanget liket av en ung amerikansk soldat som er brutalt stykket ned og dør på sykehuset. Men det viser seg at han er islending likevel, til tross for uniformen. Dermed blir dette en sak som Flovent og Thorsson samarbeider om.

Men helt først møter vi en ung islandsk kvinne som forlater sin kjæreste i København. Han er blitt engasjert i undergrunnsarbeidet i den tidlige fasen av okkupasjonen. Litt senere er det meningen at de skal møtes i Petsamo i Finland der båten Esja er gitt tillatelse til å seile til Island med islandske statsborgere. Men kvinnens kjæreste dukker ikke opp som han hadde lovet og hun må gå ombord uten ham.

Underveis på overfarten får kvinnen informasjon om at kjæresten sannsynligvis er tatt av Gestapo. En  ung antinazist som hun snakker med på båten er engasjert  i saken, så forsvinner han plutselig og blir antatt falt overbord.

Etterforskningen av den drepte islendingen kommer til å kretse dels rundt en pub med frynsete rykte og tvilsomme brennevinskilder, dels et belastet boligstrøk i Reykjavik og dels en brutal gjeng amerikanske soldater og en uspiselig underoffiser. Forskjellige påstander kommer frem om svik, homofile kjærlighetsforhold, prostitusjon og hallikvirksomhet. Hvem snakker sant, hvem lyver? Kanskje alle lyver litt?

Drukningsulykken er sannsynligvis ingen ulykke, det viser enkelte funn under obduksjonen, og Flovent etterforsker miljøet rundt den avdøde. Men så dukker det opp andre mulige kontaktpunkter, for den avdøde har vært ombord på den kjente "Esja" transporten.

Alle tråder samles til slutt, og det blir ikke noen store overraskelser her, men i stedet for overraskelser får vi en interessant miljøskildring av livet på Island med de amerikanske soldatene under krigen, særlig livet rundt kneipene og kasernene.

Alle tre bøkene som Inðridason har skrevet fra denne tiden beskriver forskjellige aspekter ved denne historien. Jeg elsker dem!

Gail Jones: The death of Noah Glass

En forfatter som jeg har et spesielt forhold til, helt siden jeg hørte henne lese opp en nydelig novelle på Hay on Wye-festivalen i 2007. Jeg har likt alle bøkene hennes, noen veldig godt , andre bare godt. I flere av bøkene spiller ulike former for kunst en viktig rolle.

Kunstkjenneren Noah Glass dør og etterlater seg de voksne barna Martin og Evie. Noah har vært alenefar det meste av tida og har hatt et godt og kjærlig forhold til sine barn, i motsetning til sin egen far som var en strengt religiøs prest på en leprainstitusjon der Noah vokste opp i et pietistisk og kjærlighetsløst hjem.

Kort tid før sin død hadde Noah et lengre opphold på Sicilia der han studerte barokk kirkekunst som var hans store interesse.

Etter begravelsen blir Martin og Evie oppsøkt av politimannen Frank som stiller dem noen underlige spørsmål. Disse leder frem til mistanken om at Noah kunne være blandet inn i et tyveri av en skulptur fra 19-hundretallet fra et museum i Palermo. Dette er utenkelig for Martin og Evie, både fordi det ikke stemte med Noah's karakter, og også fordi han ikke hadde vært interessert i såpass moderne kunst.

Martin, som selv er kunstner, blir nysgjerrig nok til å reise til Palermo for å finne ut mer om farens sitt opphold der. Evie blir ikke med. Hun har nettopp fått en svært spesiell jobb - en ung, velstående mann ved navn Sebastian har blitt blind etter en ulykke. Han er svært filminteressert og Evie skal "lese" filmer for ham, se dem sammen med ham og fortelle om hva vi ser på bildene mens han hører dialogene og alle lydene for øvrig.

I romanen følger vi dels Martin og Evie, dels Noah som vi først møter som bar i leprakolonien, deretter som voksen og ikke minst gjennom hans dager på Sicilia der han blir kjent med kvinnen Dora som han blir svært tiltrukket av.

Slik beveger vi oss frem og tilbake både i tid og mellom kontinentene. Det er hele tiden en melankonsk tone over beretningen. Ingen av personene har levd et lyst og lett liv. Martin lå under for narkotika i mange år, noe som han har kommet nokså godt over men som likevel preger ham. Evie har alltid hatt et spesielt sinn, hun er svært intelligent men uten evne eller vilje til å gjøre noe med det utover en hang til å lage alfabetiske lister over fenomener hun støter på, nesten en mani. Noah bærer sin barndoms ensomhet på ryggen gjennom livet. Av og til opplever vi likevel øyeblikk av sann glede og lykke sammen med dem.

Vi får gradvis avdekket historien med skulpturen, men det er ikke sikkert at Martin og Evie får vite like mye, og hva er egentlig sannheten? Hva er mafiaen sin rolle, hva er Dora sin? Fremdeles flere åpne spørsmål etter at boka er ferdig. Men vi har hatt mange fine vandringer gjennom Palermos gater, på kafeer og  restauranter og drukket mye god vin. Noe av det fineste i boka synes jeg er blandingen av Martin sine bevegelser og Noah sine bevegelser - det er akkurat som den ene er et ekko av den andre. Og så har hun et nydelig språk - fullt av varme og svært ordrikt, så jeg må ofte slå opp. Men jeg leste på Kindle og der får jeg opp ordboka bare ved å trykke på ordet.

Jeg gleder meg allerede til neste bok fra Gail Jones. Jeg tror dessverre ikke noen av bøkene hennes er oversatt til norsk.

Agota Kristof: Tvillingenes dagbok

Denne boka fikk jeg lyst til å lese da den ble anmeldt i Bok i P2 for noen måneder siden. Den ungarske forfatteren flyktet fra Ungarn etter den antikommunistiske oppstanden i 1956 og skrev siden på fransk. Dette var hennes første roman og den kom ut i 1986. Først nylig er den oversatt til norsk.

Et tvillingpar, gutter, reiser med sin mor fra storbyen (Budapest) til en småby der bestemoren bor. Det er krig (2. verdenskrig) og moren etterlater dem der fordi det er stor nød og matmangel i hovedstaden. Bestemoren blir rasende for hun har ikke hatt kontakt med datteren på mange år. Guttene får aller nådigst sove på en benk på kjøkkenet.

Men tvillingene klarer seg. De går sammen om å gjøre mest mulig av livet hos bestemoren. Hun forlanger at de jobber hardt. De jobber hardt. De får mat nok og finner etterhvert ut at det er mange måter å skaffe seg fordeler på. De fanger fisk med hendene i elven. De får tak bøker og underviser seg selv. De blir kjent med (den tyske) offiseren som også har losji hos bestemoren og som har lært ungarsk av sin mor. De skaffer seg lærebok i offiseren sitt språk (tysk) og lærer det. Hele tiden skriver de opp hva de gjør i dagboken.

I dagboken skriver de bar helt ugjendrivelige ting - hva de foretar seg. Hva de observerer. Men ikke subjektive saker. "Jenta gråter" kan de skrive men ikke "jenta er lei seg". De eksperimenterer på seg selv - prøver å sulte noen dager for å kunne tåle sult. Prøver å slå hverandre for å tåle slag.

Lenge er livet i småbyen nøysomt men uten de helt store problemene. I møte med folk i landsbyen tar tvillingene ofte de svakestes parti, som når de gir mat til en desertør eller utpresser sognepresten til å gi mat og brensel til en fattigjente som han tidligere har utnyttet seksuelt. Så begynner krigen å nærme seg.  En lang rekke magre og fillete mennesker (jøder?) blir drevet gjennom landsbyen. Noen håner dem. Tvillingene sørger for at de får sin grusomme straff.

Slik går tiden frem mot slutten av krigen. Tvillingene snor seg frem gjennom livet. Stadig nye utfordringer. Mer enn en gang tar de dødsengelens rolle. Moren kommer for å hente dem, men de klorer seg fast. Så blir bestemoren syk, og får en interessant endelikt.

Krigen er over, og nå er det andre krefter som har makten (Sovjet). Faren dukker opp etter opphold i fangeleir. Han ønsker å flykte over grensen (mot Østerrike). Tvillingene lover å hjelpe ham, og denne flukten med en litt åpen ende er det som avslutter boka.

Dette er ikke en realistisk roman, og jeg betrakter romanpersonene mer som bilder på menneskelige egenskaper enn som troverdige personer. Men den gir et rått bilde av krigens påvirkning på menneskene. Tvillingene selv opptrer sjelden som gode eller onde, de er som regel mer amoralske enn umoralske når de for eksempel "hjelper" medmennesker å dø. Men overfor krigens verste grusomheter er de observatører og ikke utøvere. Det er ingen steds-eller tidsangivelser, heller ikke er nasjonaliteter nevnt, mine tolkninger står i parentes.

Jeg har hørt noen kommentarer om at tvillingene kanskje skal være en og samme person, men jeg deler ikke den tolkningen. Jeg kan ikke se at de trekker i hver sin retning eller representerer noen slags dualisme, bortsett fra på den siste siden, da.

David Mitchell: The bone clocks

Nok en koloss fra forfatteren av "Cloud Atlas". Jeg leste den med stor glede og likte også godt filmen. Det er mange likhetspunkter mellom The Bone Clocks og Cloud Atlas. Også denne romanen er bygd opp som flere fortellinger, men her er tidsspennet ikke så stort. Vi begynner i 1984, og fortsetter i 1991, i 2004, 2015, 2025 (nær fremtid) og avslutter i 2043 (ikke fullt så nær, men likevel gjenkjennbar fremtid). Den som kan sies å representere den røde tråden her er Holly Sykes som vi møter som en nokså vanlig tenæring i England og som er med i alle historiene i mer eller mindre sentrale roller.

Dette er likevel en mørkere, dystrere roman. Allerede i den første historien der Holly rømmer hjemmefra møter vi de mørke understrømningene i noen merkelige, dramatiske hendelser med tildels nokså blodig utfall. Det dukker opp noen mystiske personer og andre hun møter er slett ikke det de gir seg ut for å være. Og så forsvinner hennes elskede lillebror Jacko. For godt.

I 1991 er det Hugo Lamb som er hovedpersonen og fortelleren, og vi oppdager gradvis for en avskyelig person han er. Ung student i et utsøkt snobbete universitetsmiljø, lurere vennene sine opp i stry, sørger for å tjene på deres spillegjeld mens han har seg med kjærestene deres, alt sammen for å tjene penger så han kan leve et utsvevende og innholdsløst liv. På et alpinsenter møter han barservitøren Holly Sykes. De har et svært kort forhold, men så blir han oppsøkt av en gruppe som gjerne vil inkludere ham. Gevinsten? Evig liv - på den mørke siden.

I 2004 er Ed Brubeck på en større bryllupstilstelning sammen med sin elskede kone Holly Sykes og deres felles datter. Han er nettopp returnert fra Bagdad som berømt krigsreporter og har vanskelig for å velge mellom en videre karriere som stjernejournalist og nærheten til familien. Så forsvinner datteren Aoife fra hotellrommet og en storstilt leteaksjon blir satt igang. Men det er bare en mystisk melding fra Hollys underbevissthet med linjer tilbake til hennes opplevelser i 1984 som gir nøkkelen til at hun blir funnet igjen.

Rammen rundt fortellingen fra 2015 er "Hay on Wye in Cartagena".  Den fremgangsrike forfatteren Crispin Hersey har fått lunkne anmeldelser for sin aller siste bok. Det er mer misunnelse og spisse albuer enn kjærlighet til bøker i dette miljøet. En av dem som Crispin møter er den nokså ukjente Holly Sykes som har hatt suksess med sin nye bok "The Radio People" der hun skriver om sine merkelige eringdinger. Crispin har ikke noe imot Holly, men har desto mer imot anmelderen Richard Cheeseman og spiller ham et pek som får denne til å havne i columbiansk fengsel for forsøk på narkotikasmugling. Dette skal han komme til å betale dyrt for mot slutten av historien der han både blir konfrontert med Richard Cheeseman og representanter for den dunkle gruppen vi har støtt på tidligere.

Det er først når vi kommer til 2025 og møter horologisten Marinius at vi får mer inngående kjennskap til de mørke kreftene vi har møtt tidligere i boken, men også de lyse kreftene. Anchoritene og horologistene. De første søker evig liv ved å drepe barn og unge og har bygd opp et mørkt nettverkt for å ivareta sin styrke. Horologistene har mer humane måter å forlenge livet på og deres misjon er å gjøre godt. Her blir vi kjent med flere av deres mestere som vi har møtt tidligere i boken, noen under helt andre navn og forkledninger. Nå viser det seg en mulighet for å knuse anchoritene en gang for alle ved å tilintetgjøre den borgen i Sveits der det hele begynte og de samler gruppen sin til et hemmelig fremstøt. Holly Sykes er ikke en av dem, men hun bærer på noen erindringer som gjør at hun blir med på denne avgjørende og dramatiske kampen.

Det er ikke utfallet av kampene mellom de to overnaturlige kreftene i 2025 som har skapt det verdensbildet vi møter i 2043, men derimot menneskenes ødeleggelse av kloden. En av følgene av klimaendringene er gigastormer som har ført til store ødeleggelser. Holly Sykes har slått deg ned i en landsby sør i Irland sammen med sitt barnebarn og en guttunge hun tok til seg da han ble reddet iland fra et flyktningeskip på vei til Norge. Store deler av infrastrukturen har brutt sammen. De overlever på grønnsaksdyrking, noen høner og litt sauehold. Et svært svakt statsapparat prøver å skape en viss orden og holde de verste kriminelle bandene i sjakk. De får noe støtte fra stater som Kina som fortsatt har en viss infrastruktur intakt. Og så er trusselen fra et forlatt kjernefysisk kraftanlegg i England stadig i bakgrunnen. Dette er et "etter-katastrofe-samfunn" på linje med "the Road", men egentlig litt mer troverdig fordi Mitchell greier å trekke så tydelige linjer tilbake til vår egen tid. Til slutt i boka blir Holly stilt overfor en mulig redning for barna hennes....

Deler av denne boka var tung å komme igjennom, spesielt gjaldt det fortellingen om Hugo Lamb. Fortellerstilen hans var så til de grader preget av den bråkjekke gutteklubben grei - og så på engelsk - at jeg hadde problemer med å motivere meg. Det var heller ikke alltid så givende å lese om de feterte forfatterne på bar i solsteken i Colombia - men da var jeg tross alt drevet av trangen til å få vite mer og i tillegg var det jo litt morsomt. Så ble det i overkant mye esoteriske og psyko - et - eller - annet stridigheter i den mystiske borgen etter min smak. Men det hele henger godt sammen. Det er masse frempek i de første historiene som vi først oppdager lenger ute i boka, det synes jeg er glimrende løst. Holly er en srålende antihelt-heltinne, bare en helt vanlig jente som møter en masse uvanlige hendelser og møter dem oppreist. Så alt i alt likte jeg godt å lese boka. Den er på 600 sider, men for en gangs skyld synes jeg den fortjener å være så lang.