Dette er den første boken jeg leser av Kin Leine. I motsetning til mursteinen "Profetene i Evighetsfjorden" som han fikk Nordisk råds litteraturpris for i 2013 er dette en ganske liten bok, 155 sider. Handlingen er også her lagt til Grønland men denne gang litt inn i fremtiden, i 2025. Den globale oppvarmingen har ført til at isen har trukket seg endel tilbake. Det foregår en krig i Europa. Den får vi ikke vite så mye om, men bilder farer forbi på TV-skjermer av nød og elendighet og mange er bekymret for hvordan det skal gå, og de tenker også på hva som vil skje med Grønland som fortsatt er under Danmark. Danmark er ikke med i krigen men er likevel berørt av den. Vi det komme en løsrivelse? og vil det i så fall føre til noe bra?
Handlingen foregår i løpet av et sommerdøgn, i og rundt et lokalt sykehus i byen Tasiilaq, en by på Øst-Grønland.Bokens tittel henspeiler på hvor vanskelig det kan være å få sove en sommernatt når solen bare såvidt går under horisonten, særlig er dette et problem for danskene. Det er vanlig å tape svart plast over vinduene for å få sove. Kim Leine har bodd på Grønland og jobbet på sykehus der og kjenner de lokale skikkene. En sidebemerkning: Tasiilaq ligger litt sør for polarsirkelen, kanskje på høyde med Mosjøen og jeg synes nok at problemene med sommerlyset blir blåst litt opp, noen av innflytterne mener at de lyse sommernettene kan føre til nervøse lidelser og økt innslag av ADHD.
Uansett var det en stor glede å lese boken. Den er skrevet som en kollektivroman. Ståstedet skifter mellom nesten alle personer som er nevnt i boken. Distriktslegen, portøren og hans kreftsyke kone, tolken og hennes schizofrene og voldelige onkel, presten, den tyske turisten som falt ned i en fjellskrent for å nevne noen få. Noen er danske og noen er grønlendere.
Jeg husker at Trude Marstein hadde en lignende fortellerteknikk i "Gjøre godt", men der var det en slags stafett der hver person fikk et kapittel og så ble vi ført videre i en slags stor sirkel til vi til slutt kom tilbake til utgangspunktet. Ofte hadde ikke personene noe med hverandre å gjøre engang. Det var interessant, men av og til opplevde jeg det som litt kunstig. I "De søvnløse" bølger fortellingen lett og sømløst mellom personene. På den måten hender det ofte at vi opplever samme hendelse fra forskjellige synsvinkler så dette blir en virkelig fellesroman. Noen ganger beveger vi oss frem og tilbake mellom flere personer i samme kapittel der det er naturlig. Det kommer noen dramatiske episoder men dramatikken betyr egentlig ikke veldig mye for handlingen. Det som betyr noe er at vi lever oss inn i det lille lokalsamfunnet dette døgnet og når jeg er ferdig med boken er det som om jeg har vært der jeg også, på sykestuen, på lab'en og i hjemmet til flere av de involverte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar