Jeg er nettopp ferdig med Vigdis Hjorths siste bok om familiekonflikter, fortielse og tapt barndom. Jeg har lest en del av hennes bøker tidligere, men slett ikke alt. I denne boken merker jeg et større engasjement enn i noe annet jeg har lest av henne. Det virker som om hun har et undertrykt sinne i seg som omtrent tyter ut over sidene. Hun gjentar uttalelser og poeng i en nesten suggererende stil. Av og til er dette litt irriterende, men for det meste gir dette nerve til fortellingen.
Bokens ramme er en arvekonflikt som starter allerede før faren til hovedpersonen, Bergljot, dør. Det er fire søsken og familien har to hytter på Hvaler. Foreldrene har sagt at de vil fordele arven likt, men vil gi disse hyttene til de to yngste søstrene mens Bergljot og Bård skal tilgodeses med tilsvarende verdi - det er bare det at hyttene er blitt taksert til en latterlig lav takst. De to eldste har hatt lite kontakt med foreldrene og resten av familien fordi de begge på hver sin måte har følt seg dårlig behandlet.
Bergljot har i en vanskelig periode gått til terapi og gjennom det kom det frem at faren forbrøt seg mot henne i en periode fra hun var fem til sju år. Ved en anledning konfronterte hun foreldrene med dette og at hun ble møtt med raseri og fullstendig avvisning, og det var årsaken til at Bergljot brøt med familien. Det kommer også gradvis frem andre, mindre episoder både før og etter konfrontasjonen som sannsynliggjør at dette har vært et "uutalt" samtaleemne i familien i flere sammenheng.
Når faren dør og arveoppgjøret blir en realitet prøver Bergljot igjen å få familien til å høre på hva som er hennes grunn til å ikke ha kontakt med foreldrene. Men også nå blir hun møtt av en mur av taushet og fortrengning. Bård er den eneste som støtter henne, samtidig som at han fører sin egen kamp for å bli hørt i hyttestriden. Han har sine egne traumatiske opplevelser av faren - ikke overgrep men kulde, likegyldighet og avvisning.
Vigdis Hjorth skriver svært godt om hele spekteret av vekslende følelser som Bergljot gjennomgår. Lettelsen hun føler når faren dør - og sorgen som hun også kjenner på, er det sorgen over farens død eller over farsfiguren som hun mistet? Alle de mislykkede forsøkene på kontakt med de to yngste søstrene og moren, særlig Astrid som stadig prøver å strekke ut en hånd og like stadig likevel viker unna for å høre om Bergljots vonde opplevelser. Det er dette jeg synes hun får frem best i denne boken - alle de undertrykte spenningene. Samtidig beveger Bergljot seg i det norske kunst- og teatermiljøet med utgangspunkt i sitt arbeid som teaterkritiker. Dette er et miljø som Vigdis Hjorth kjenner godt og det gir en troverdig ramme for historien.
Personskildringene er varierende. Bergljot selv er fabelaktig. Moren og søsteren Astrid er godt skildret (fra Bergljot sitt ståsted, naturligvis). Faren også - mye negativt og mørke, men også noen nyanser her. Den steile søsteren Åsa kunne godt vært trukket mere frem som en kontrast til den unnvikende Astrid. Jeg synes også at vi kunne fått høre litt mer fra eksmannen Lars som alltid er i nærheten. Ellers er barna og venninnen Klara tydelig tilstede og sannsynliggjør at Bergljot tross alt har klart seg godt i sitt eget liv, adskilt fra mor og søsken.
Jeg hadde lest og hørt en del diskusjoner om denne boken før jeg leste den selv, og denne gangen syntes jeg at det faktisk gikk litt ut over leseopplevelsen. Jeg skulle på mange måter ønske at jeg hadde lest den uten å ha visst hva som var kjernen i historien ut over det som står på omslaget - da hadde den nok gjort enda mer inntrykk på meg. Jeg sitter likevel igjen med et svært godt inntrykk av boken. Vigdis Hjorth setter søkelyset på incest uten å utbrodere overgrepene men i stedet å se på ringvirkningene - på hvordan fortielsene og fornektelsene gjør dette til et vondt og åpent sår som aldri kommer til å gro.
Jeg er ikke så opptatt av hva slags erfaringsbakgrunn som ligger bak historien og jeg synes denne delen av anmeldelsene dessverre ødelegger litt for Vigdis Hjorth sin fortelling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar