Karin Fossum: Hviskeren

Jeg har lest og likt mange av Karin Fossums kriminalromaner. Hun har ofte noen fantastiske skildringer av personer som er litt utenfor samfunnet, og jeg liker også godt måten hennes etterforsker-"helt" Konrad Sejer jobber seg frem mot en løsning på.

Også i denne boken er det Sejer som er etterforskeren. Denne gangen begynner boken med hans avhør av Ragna Riegel og jobber seg tilbake mot forbrytelsen. Parallelt med dette får vi historien til Ragna fortalt i motsatt rekkefølge.  Et interessant fortellergrep, men dessverre synes jeg ikke det fungerer så godt, og selv om denne boken har fått mange gode anmeldelser synes jeg at den har store svakheter.

Hovedpersonen, Ragna Riegel er et svært ensomt menneske. Begge foreldrene er døde. Den eneste sønnen bor i Berlin og alt hun hører fra han er ferdigtrykte jule - og bursdagskort. Likevel klarer hun seg greit alene i livet sitt innenfor nokså trange rammer. Hun jobber i kassen på Europris, takler jobben bra og og har et greit forhold til kolleger. Hver dag tar hun bussen mellom jobben og det vesle huset sitt, sitter alltid på samme plass så sant det er ledig. Så en dag finner hun et brev i postkassen som inneholder en skremmende trussel. Flere brev kommer, og så er fortellingen i gang.

Også i denne boken synes jeg Karin Fossum har en sterk beskrivelse av et menneske som på mange måter lever i sin egen verden. Hvorfor synes likevel ikke jeg dette fungerer her? For det første synes jeg at historien etterhvert som vi blir bedre kjent med Ragna blir altfor forutsigbar, og når vi kommer til forbrytelsen, altså oppklaringen, er den på ingen måte overraskende. Beskrivelsen på bakside hjelper også godt på dette, men jeg tror også at det hadde virket på samme måte uten den. For det andre føler jeg at Fossum bryter med noen av kriminallitteraturens "regler" ved at hun skriver i 3.person om hendelser som om de var faktiske hendelser selv om de ikke har funnet sted. For det tredje synes jeg rollen til Konrad Sejer blir for svak. Det hjelper ikke at han fremstilles med en kombinasjon av empati og profesjonell avstand - hans rolle blir på en måte bare å rusle etter de sporene som vi allerede har lest. Det hele blir svært stillestående.

Heller ikke synes jeg det fungerer som en roman utenfor krimsjangeren. Det hadde vært mulig å skrive denne handlingen i en romans form, men da synes jeg det var andre sider som burde vært utviklet bedre, f.eks. forholdet hennes til sønnen og til foreldrene. Nei, dette er en kriminalroman som etter min mening har feilet. Alt i alt var dette en skuffelse for meg fra en forfatter som har levert fantastiske bøker som "Elskede Poona" og "Djevelen holder lyset"