Denne lithauiske romanen kjøpte jeg da vi var der i fjor sommer. Den er en av de mange vinnerbøkene til EU's litteraturpris fra 2009.
Dette er en svært mørk og dyster roman. Isobel er gift med Liudas. De har en sønn som lider av epilepsi. Hennes beste venninne Beatrice er bestyrer på et barnehjem og en dag møter Isobel gutten Ilya der. Det blir et møte som gjør et sterkt inntrykk og hun bestemmer seg for å adoptere Ilya og dette får hun Liudas med på.
Ilyas er en gutt som er sterkt psykisk skadet og når han flytter inn hos i det vesle huset på landet klarer de ikke på noen måte å få han til å bli en del av den lille familien. Han er sterkt knyttet til Isobel, har litt respekt for Liudas men lever ellers i sin egen verden der han oppfatter andre mennesker og ikke minst stebroren som truende elementer i livet hans. Det medfører etterhvert så store problemer at Isobel og Liudas finner ut at de ikke kan ta sjansen på å ha ham boende lenger.
Når vi møter Ilya på bokens første sider er han fremdeles et stort barn, på vandring i verden tilbake til det eneste stedet der han har følt seg trygg, på låven utenfor huset til Isobel. Men der finner han stebroren Gailius og det blir for mye for ham - han har en kniv i lommen og den bruker han mot Gailius. Isobel hører skriket og kommer dit og ser ham - før han forsvinner.
I resten av boka får vi bakgrunnen for denne hendelsen og hvordan tragedien påvirker Isobel og Liudas. Isobel har sine spøkelser fra fortiden. Moren hengte seg når datteren var elleve år. Faren ble desperat av sorg og søkte trøst hos datteren - vi får aldre vite eksplisitt hvor langt han går men det er i alle fall godt over streken.
Isobel treffer Liudas og de har et varmt og godt forhold. Men Liudas har sine hemmeligheter .- han hjelper til på barnehjemmet men etter hvert blir møtene med Beatrice det viktigste for ham og Isobel kaster ham ut.
Etter det tragiske drapet på Gailius går Isobel helt til grunne. Så tar Liudas affære og prøver å hjelpe henne tilbake til livet igjen og gradvis klarer hun å komme til hektene. Denne gangen skilles de som venner og Isobel begynner å jobbe igjen. På slutten av boka har Isobel reist opp i fjellene der hun møter en person fra fortiden og romanen ender med et slags åpent håp om et videre liv.
En svært dyster fortelling, men den er likevel full av poetisk språk og av kjærlighet i kontrast til den triste historien. Det gjør det til en svært god roman.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar