Alan Mabanckou er fra Republikken Kongo som het Kongo Brazzaville på 60-og 70-tallet.og ikke må forveksles med det mye større Zaire, tidligere belgisk koloni og som nå heter den demokratiske republikken Kongo!! Han gjør flere ganger i boka et poeng av dette, landets "lillebror"-status i forhold til den store naboen i sør.
Jeg hørte Alan Mabanckou på Kapittel-festivalen i fjor. Da hadde jeg lånt "Black Bazaar" på forhånd og ikke kommet i gang med den, og jeg hadde null forventninger til foredraget, men jeg var vakt og på den måten fikk jeg det med meg.
Mr. Mabanckou var et fascinerende møte. Hele mannen smilte og lo hele tiden mens han snakket - blant annet om sin oppvekst i en småby i Republikken Kongo. Hans åpenhet og entusiasme smittet over på meg, og da denne boken dukket opp på et boksalg på Sola bibliotek en stund etterpå visste jeg at den måtte bli med meg hjem!
"I morgen blir jeg tjue" handler om gutten Michel som vokser opp hos sin mamma Pauline og sin stefar Roger. Michels far er for lenge siden ute av bildet. Pappa Roger er liten av vekst men et stort menneske som tar seg av Pauline og Michel på best mulig vis. Mamma Pauline selger varer på basaren og er stort sett livlig og glad når hun ikke tenker på de to babyene hun hadde som ikke ville leve opp. Pauline har bare Michel, men mamma Martine, Rogers første kone har mange barn som gjør nytten som søsken for Michel.
Roger har utdannelse og jobber som resepsjonist på byens største hotell. Der fikk han engang en kassettradio i gave av en gjest og Michel elsker å høre på radioen sammen med pappa Roger om alt som skjer i den store verden. Mest er han opptatt av skjebnen til sjahen av Iran som er på flukt fra land til land - fordrevet som han er fra sin gamle trone. Røde Khmer herjer i Kambodsja og Idi Amin som kaller seg Kongen av Skottland men også blir jaget fra landet sitt.
Og så er det Caroline som han elsker og skal gifte seg med - inntil Mabele dukker opp, litt større og sterkere enn Michel, så hvordan skal han få Caroline til å komme tilbake til ham?
Slik følger vi Michel gjennom dagliglivet hans i byen Ponte Noir og møter verden med hans nysgjerrige og årvåkne blikk. Vi går gjennom basargatene, er med ham på skolen og på streiftog gjennom byen med vennen Lounes og vi får på den måten en fargerik presentasjon av livet i Kongo Brazzaville på denne tiden - hvordan folk lever og hva de er opptatt av. Boken er skrevet som en roman, men den er baserte på forfatterens oppvektst. Og så er den gjennomsyret av menneskekjærlighet og optimisme. Det er som jeg hører Alan Mabankous lattermilde stemme når jeg leser den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar