Nok en Aleksijevitsj-bok. Denne gangen et bredt møte med mennesker fra hele det store Sovjetsamveldet, i alle aldre og fra mange forskjellige steder. Det handler om hvordan de har opplevd overgangen fra det røde Sovjetsamfunnet gjennom glasnost, opprør, oppløsning, kleptokrati og nykapitalisme. Det er en bok som gjør sterkt inntrykk. Vi får høre om folk som sloss for Sovjetunionen under krigen og er stolte av det, barn som vokser opp i gulag og blir tatt vekk fra foreldrene sine, om angiveri, om stolthet over Sovjetunionen, om spredning av fotokopier av bøkene til forfattere som Solsjenistsyn (En dag i Ivan Denisovitsj's liv), Pasternak (Doktor Zhivago) og Bulgakov (Mesteren og Margarita), om nasjonale konflikter som blomstrer opp når Moskva mister sitt tunge grep, om prisstigning, fattigdom og matmangel etter Sovjetsamveldet raknet.
Er det noen fellestrekk? Ja, jeg observerer at ingen har noe godt å si om de nyrike - de som klarte å få herredømme over eiendommene når Sovjetstaten gikk i oppløsning. Om det røde samfunnet derimot er det mange forskjellige synspunkter - fra stolthet over hva Sovjetstaten fikk til og til sorg sinne over all ufriheten og terrorveldet. Det er ikke mange som har noe godt å si om de lederne som var mest kjent i Vesten under oppløsningen, Gorbatsjon og Jeltsin får gjennomgå - på linje med Stalin. Det virker også som om mange folk oppfatter det som om statens kontrollapparat er blitt avløst av et annet og like tyngende regime - lovløshet, pengemakt, gangstervelde. Jeg klarer ikke å se at det er noen av intervjuobjektene som føler seg som frie borgere med et minimum av innflytelse over samfunnet.
Er da boken en hyllest til det gamle Sovjetsamfunnet? Nei, den er ikke det, den viser heller den smertefulle prosessen det har vært å forandre det enorme Sovjetunionen til mer eller mindre selvstendige kapitalistiske stater (jeg sier med vilje ikke demokratiske, for det er dessverre svært lite demokrati i de tidligere sovjetrepublikkene, ikke minst i Russland).
Til tross for at boken beskriver nokså brutale leveforhold og tilstander kommer likevel enkeltmenneskene sterkt frem, og svært mange er preget av kjærlighet og lojalitet til det store landet som en gang representerte den ene vektskålen i "terrorbalansen".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar