Dette er fortsettelsen av Sveen sin roman om de fem somaliske ungdommene på flukt fra somaliske terrorbander til Europa, dvs. Norge. Vi starter der den forrige boka sluttet - på Middelhavet der den vesle båten der de med hjelp av blodpenger har kjøpt seg plass. Båten kantret, og fire av dem blir reddet i land på den italienske øya Lampedusa der de blir plassert i en leir. Den femte, Aaliyah, ble ikke reddet men hun lever fortsatt videre i tankene deres og oppsøker noen av dem om natten.
Lampedusa er ikke noe blivende sted, de vil tjene penger så de kan komme seg videre. Neste stopp blir Foggia der de får seg jobb med innhøsting av frukt. Det er et regime der arbeidslederne har frie tøyler til å skvise arbeiderne og det er jungelens lov som hersker. De fier gjenlevende reisekameratene holder sammen, mer av nytte enn av vennskap, bortsett fra Aisha og Said som er søskenbarn og derfor har sterke bånd. Aisha er gravid, faren var den fryktede kommandanten Morhodes og hun gjør hva hun kan for å skjule det. Jenta Isir og gutten Khadar har også en fortid i Morhodes terrorhær - de har begge gjort handlinger som vil prege dem for livet og som de også må skjule overfor andre flyktninger.
De klarer seg en tid i Foggia, men jentene står i fare for å bli voldtatt og de blir truet på livet av noen andre sesongarbeidere. De bruker både list og vold for å komme seg videre og Said blir hardt skadet. Reisen går via Milano og Wien. Der blir Khadar igjen mens de andre tre til slutt havner på et asylmottak i Norge. Her får vi vite mest om Aisha, dels hennes egen historie og dels gjennom hennes kvinnelige verge.
I den første boka, "Fem stjerner" var fortellingen om terrorleiren. den dramatiske flukten og reisen gjennom NordAfrika det som preget boka, den var på en måte handlingsdrevet. Denne boka synes jeg mest preget av hvordan ungdommene blir preget av det de har opplevd og flyktet fra og de forferdelige opplevelsene de har hatt underveis. Den ytre handlingen, reisen gjennom Italia og Østerrike kommer litt i bakgrunnen. Dette gjør boken mindre dramatisk (selv om det er mer enn nok dramatikk i denne også) og kanskje mer tankevekkende. Ingen av hovedpersonene forteller hele sannheten om seg selv. Noe fortrenger de, noe har de diktet om på for å overleve og senere også for å kunne leve med seg selv.
For meg ble dette en sterk bok. Jeg skulle gjerne hørt noen vurderinger av dem fra andre som har erfaringer fra den samme flyktningeruten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar