Ali Smith: Spring

Dette er den tredje romanen i Ali Smith sin årstidsserie.  Litt artig at den faller nesten sammen i tid med Knausgård sin årstidsserie uten sammenligning forøvrig.

Det er ingen direkte sammenheng mellom Ali Smith sine årstidsromaner men de har likevel noen likhetstrekk. I hver av de utgjør årstiden en slags ramme for handlingene, en eller flere kunstnere har en slags birolle og det er også et politisk tema. I "Spring" er kunstnertemaet fra litteraturen med den tyske dikteren Rainer Marie Rilke og den New Zealandske forfatteren Katherine Mansfield. De skal ha oppholdt seg i samme sveitsiske småby på samme tid på 1920-tallet, kanskje til og med på samme hotell, men det er ingenting som tyder på at de to kjente hverandre. Film-og TV regissør Richard Lease vil gjerne lage et TV-prosjekt av dette historiske sammentreffet. Richards kollega vil gjøre dette om til et slags sexy kostymedrama mellom de to dikterne, noe Richard prøver å avverge. Men viktigere for Richard er at hans livs kjærlighet, den noe eldre Patricia Heal nylig døde etter et langt sykeleie og livet hans er ikke noe verdt lengre.

Brit jobber på en interneringsleir for asylsøkere i Sør-England og Ali Smith legger ikke fingrene imellom når hun skildrer forholdene i leiren. En dag spaserer den 12 årige jenta Florence inn på et av kontorene der og begynner å stille spørsmål og utrolig nok blir renholdet på toalettene bedre i ukene etterpå. Florence gir seg ikke med det, og av en eller annen grunn virker det som om folk ikke klarer å stoppe henne. Hun gir seg ut på en togreise og Brit følger etter henne, dels utfra nysgjerrighet, dels en slags omsorgsfølelse. Ferden går til Inverness. Der treffer de på Richard og en kvinne som reiser rundt med en van som hun av og til selger kaffe fra og av og til råkjører i.

Historien hopper frem og tilbake og innimellom får Ali Smith sagt ganske mye om hvordan England behandler asylsøkere. På sitt beste er dette beisk og saftig satire, men noen ganger synes jeg at den politiske bredsiden i romanen går litt ut over det kunstneriske. Personen Richard blir jeg nokså glad i, og jeg får også litt sympati for den i utgangspunkt nokså ufordragelige Brit. Jenta Florence blir for meg mer en symbolfigur enn en person, og jeg skulle gjerne fått vite mer om hennes historie, bl.a. i den scenen der hun treffer moren sin (eller er det det som skjer?).

Historien om Rilke og Mansfield synes jeg blir litt lite innvevd i handlingen. Jeg var forresten nylig i Ronda i Spania der Rilke tilbrakte noen år av sitt liv og ble inspirert av klimaet og omgivelsene. De har selvfølgelig et Rilke-hus der, det rakk jeg ikke å se men det må jeg jo gjøre neste gang jeg er i Ronda! Så boken gjorde meg nok litt inspirert av kunstnerne.  

Men fremdeles er det "Autumn" som har grepet meg mest av årstidsromanene til Ali Smith.