Agnes Ravatn: Dei sju dørene

Jeg leste Ravatn sin "Fugletribunalet" for et par år siden og syntes den var glimrende. En samtidsroman med en sterk, indre spenning. Men det var først langt ute i boka jeg fant ut at den hadde en slags kriminalintrige, og når jeg var ferdig med den følte jeg ikke at jeg hadde lest en kriminalroman.
Jeg har også sett denne romanen omtalt som kriminalroman, så det skapte kanskje noen forventninger hos meg. Og en skikkelig pageturner synes jeg at den var. Men også denne boken opplever jeg mer som en samtidsroman enn en kriminalroman.
Hovedpersonen og jeg-stemmen er Nina Wisløff, professor i litteratur, 61 år, gift med Mads og har datteren Ingeborg og barnebarnet Misja. Mads er lege men for tiden byråd i Bergen. Huskjøp og visninger er et tema i boka. Mads og Nina må skaffe seg et nytt hus for huset de bor i skal rives pga. bybanen. Mads eier et hus han har arvet etter sin tante. Ingeborg har lyst til å overta huset og er nokså pågående når Nina og Ingeborg treffer leieboeren Mari der. Det blir et nokså ubehagelig besøk. Kort tid etterpå forsvinner Mari og blir ettersøkt av politiet.
Forsvinningen går sterkt innpå Mari og hun begynner å nøste opp i hva som kan ha skjedd med Mari. Det viser seg at hun kommer fra den øya der Nina og Mads har hytte. Hun oppdager stadig nye sider ved Mari sin fortid og får stadig nye tanker og ideer om hva som kan ha skjedd. Det blir mer og mer ubehagelig, til tider også skremmende og det er først helt på slutten hele den ubehagelige sannheten blir avslørt.
Bokas tittel henspeiler på operaen og eventyret om Ridder Blåskjegg der den kvinnelige hovedpersonen blir nysgjerrig på hva som befinner seg bak de sju dørene og det blir mer og mer ubehagelig. Og så er det litteraturprofessoren Nina, da, som kom i skade for å sammeligne litteraturforskerens rolle med politietterforskeren.
Jeg synes det ble en svært så bra bok av dette her . Jeg finner noen svakheter i den endelige forklaringen, men det betyr egentlig ikke så mye. Psykologiske referanser får vi også og her er drømmer med både freudianske og jungianske tolkninger. Jeg synes de passer godt inn og bidrar til å lage en spesiell stemning. Og så er dette en Bergensbok, da, og Agnes Ravatn bygger opp en bergensstemning som kan måle seg med Gunnar Stålesen. En veldig bra bok, selg om jeg synes at "Fugletribunalet" bygde opp en mer intens spenning og derfor gikk litt mer innpå meg.