Ljudmila Petrusjevskaja: Det var en gang en jente som la an på svogeren sin, og så hengte han seg. Kjærlighetshistorier

Denne novellesamlingen fant jeg på et boksalg i Oslo i fjor. Jeg leste den samtidig med Lucia Berlins bok. Forfatterne er begge kvinner og jevngamle, født noen år før krigen, Berlin døde i 2004 og  Pertrusjevskaja blir 81 år i år.  Begge skriver om kvinneskjebner. Men ellers var bøkene deres veldig forskjellige, for å si det mildt. Kjærligheten er tema for denne boka, men det er mange slags kjærlighet det dreier seg om. Noe romantisk kjærlighet finnes det nok innimellom men ellers er det nokså prosaiske, av og til grove og ubehøvlede forhold mellom mennesker som blir skildret i disse historiene. De foregår på sluttet av Sovjetsamveldet eller i kaoset som oppsto i årene etter Sovjetsystemets oppløsning. Leilighetene er små, folk bor trangt, ofte er bestemor med på kjøpet (bestefar er som regel borte, noen ganger har han drukket seg ihjel), eller et yngre par flytter inn hos sine foreldre. Av og til til glede, av og til til ergrelse for den ene eller begge parter.

Noen tilløp til romantikk finner vi på jobben, eller på biblioteket eller i parken, kjærligheten kan ramme ungjenter eller gamle koner og av og til er det morskjærligheten det handler om. Der Lucia Berlin skaper scener fra virkeligheten beskriver Petrusjevskaja heller relasjonene mellom personene, ofte med en slags ironisk distanse men ikke uten en god porsjon ømhet for menneskene vi møter. 

Her er det ingen jeg-fortellinger, vi har hele tiden forfatterens vurderinger og kommentarer i bakgrunnen. Der Lucia Berlin tar oss tett innpå hovedpersonene sine sitter vi her heller på tribunen og lar Petrusjevskaja brette ut historiene for oss. Men jeg synes dette også fungerer helt utmerket. Og midt i all råskapen blir jeg veldig glad hver gang forfatteren likevel lar oss se et lite glimt av ømhet og godhet.