Jeg har ikke lest mye av Ambjørnsen, bare en av Ellingbøkene såvidt jeg husker, og så har jeg sett et par av filmene. Jeg er egentlig ikke så begeistret for skrivestilen hans, men så var det dette med å få greie på hvordan det gikk med Elling, da.
Elling er nå blitt en mann over sin beste alder (i femtiårene, kanskje?) Han er helt alene, moren er død, Kjell Bjarne er død. Jeg har ikke oversikt over om dette skjedde i de tidligere bøkene. Jeg vet heller ikke hvor han kommer fra nå - en eller annen institusjon, kanskje? Han kommer i alle fall med taxi fra Oslo S til Grefsen, til Fiolveien, til den muggsoppbefengte sokkelleiligheten i villaen til Annelore Frimann-Clausen. Hun er i alle fall over sin beste alder, antagelig godt over 80.
I årene som har gått siden vi møtte Elling sist har han i alle fall gått inn i den nye tid, har PC og smarttelefon og i mangel på noe annet sosialt liv begynner han å involvere seg i det digitale sosiale liv. Snart er i han i gang, med egen Facebook-gruppe. For sikkerhets skyld har han skaffet en ny identitet, han er Chris og står fritt til å velge profilbilde og andre egenskaper. Chris legger ut daglige epistler i Ellings litt gammelmodige stil, inviterer folk inn eller avviser dem, i sin egen gruppe er han jo litt konge på haugen!
Ellers hjelper han Annelore å tømme en utebod der det meste skal kastes, men han finner også skatter som han vil bruke selv eller han forærer de til bokkafeen Svanen. Der jobber den hyggelige Elisabeth "Lisse" og i den lokale Sparbutikken jobber kassadamen "Spardam", legesekretæren hos den nye fastlegen er Signe Hanssen og fruen i nabohuset er Mette Mejer som han kommer i klammerier med over en liten bråtebrann men det hindrer ikke Elling i å ha kåte drømmer både om Mette, og om de fleste andre kvinnene han treffer i sitt nokså begrensede sosiale liv.
En liten stund får Elling også sin sjanse til å skinne litt. Han har engang kommet i prat med en ikke så veldig kjent Oslopoet og kommer til å nevne dette på et av sine mange besøk på Svanen, og diverse tilfeldigheter gjør at han blir intervjuet som en del av et større avisoppslag om dikteren. Men skinnet blafrer litt og berømmelse blir nokikke så total som han hadde håpet på.
Slik lever Elling videre nesten i en dobbelttilværelse. Han er jo på mange måter både høflig og elskverdig men han kommer ofte så sørgelig til kort i den vanskelige kunsten å kommunisere med andre. Ofte klarer han å gjøre små bagateller til uoverstigelige hindringer og bruser seg opp når han mener seg urettferdig behandlet. Heldigvis har ikke Ambjørnsen falt for fristelsen å la Elling gå fullstendig i baret i ren slapstich stil, det tror jeg hadde ødelagt historien om en nokså ensom skikkelse som prøver å klare seg som best han kan i en verden der det er om å gjøre å være vellykket og der han ofte ikke forstår kodene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar