Lucia Berlin: Håndbok for vaskedamer

Denne boken var vist i en liste over 7 favorittbøker som en av mine Facebookvenner presenterte. Jeg hadde aldri hørt om den og sjekket den opp og den virket lovende og var ledig på biblioteket. Det er en novellesamling fra det forjettede land USA og forfatteren er dessverre ikke blant oss lenger, hun døde i 2004.

Jeg irriterer meg av og til over amerikansk kultur (eller mangel på?), ikke like ofte som jeg irriterer meg over amerikansk politikk riktignok, men ofte nok. Men når jeg leste denne boka ble jeg minnet om hva jeg liker ved amerikansk kultur (og litteratur). Lucia Berlin skriver i det lille formatet, om små hendelser og opplevelser, ofte om folk på eller nær bunnen av samfunnet, alkoholikere, narkomane, vaskeriarbeidere, pleiemedhjelpere på sykehus, folk på reise og altså vaskedamer. Selv vokste hun opp i forskjellige gruvesamfunn og bodde som voksen på mange forskjellige steder spredd over begge de amerikanske kontinent og har jobbet høyt og lavt og det gjenspeiles i novellene. Mange av historiene er hentet direkte fra hennes eget liv, og de fleste er i alle fall inspirert eller påvirket av hennes opplevelser. Hun har en fantastisk evne til å beskrive et miljø så det er akkurat som du så stedet i en eller annen amerikansk film, enten det er et myntvaskeri, en busstasjon eller på en fødestue.

Denne utgaven er en samling noveller tatt fra flere av hennes bøker og ble utgitt lenge etter hennes død. En gruppe av novellene handler om en nokså alkoholisert kvinne som  flytter til sin kreftsyke søster (Sally) for å være hos henne til hun dør. De krangler ofte men det er likevel fullt av søskenkjærlighet,  begge har hatt et vanskelig forhold til deres mor.  Lucia flyttet selv til sin søster og pleiet henne når hun var kreftsyk og har hadde perioder med høyt alkoholforbruk.

Såvidt jeg husker er alle novellene skrevet i jeg-form med en kvinne i hovedrollen. Vi er hele tiden tett på, miljøet rundt hovedpersonen er alltid beskrevet med en del detaljer som gjør at vi ser det for oss, kjenner nesten luktene, føler hennes glede, sorg, kjedsomhet. 

Min eneste innvending mot boka er at den er for kompakt, det blir for mange noveller. Jeg mener ikke at forlaget har tatt med mange mindre gode historier, men det blir for mange skjebner, for mange liv samlet mellom to permer.  Det kjennes nesten som jeg holder på å forspise meg når jeg er litt over halvveis, og jeg vil jo lese alle novellene i boka. Forlaget kunne kanskje like godt ha gitt ut en av de opprinnelige novellesamlingene på nytt??

Heldigvis er det kommet en til utgivelse av noen flere av novellene hennes, "Kveld i paradis", litt færre denne gangen og den har også fått svært gode anmeldelser. Den kommer jeg nok til å få tak i.