Dette var debutromanen til Sarah Perry og da jeg likte godt både "The Essex Serpent" og "Melmoth" syntes jeg at jeg måtte lese denne. Sarah Perry er ofte omtalt som en forfatter av "gotiske" bøker, hva nå det betyr. Fantasy, litt overtro, alternative univers osv. Dette var jo sterkt tilstede i Melmoth, ikke så mye i Sjøormen i Essex og kan kanskje leses inn i denne boka.
John Cole har en bokhandel i London, eller muligens et antikvariat. Han er en einstøing, litt ubestemt alder. Broren Christopher bor på Norfolk-kysten og har alltid hjemmet sitt åpent for John. En var sommerdag bestemmer han seg for å besøke broren, stenger forretningen og kjører nordover. Så sjelden besøker han broren at han mister retningen. Han kjører av fra hovedveien fær et illebefinnende i sommervarmen og befinner seg snart ved enden av en smal vei som leder til en sti innover i skogen. Han stopper bilen og følger stien som er som en grønn tunnel gjennom grønnsværet. Etter en stund er han ved utkanten av en gressplen som leder opp mot et stort, gammelt hus. Når han nærmer seg inngangen hører han at noen roper ut navnet sitt, døren åpnes og en ung jente møter ham i døren. Det virker som om han er en ventet gjest og han blir så forfjamset at han ikke sier noe.
Dette er innledningen på Johns opphold i det gamle huset sammen med en broket forsamling av beboere. Det er Hester, en 60-årig, nokså uskjønn men varmhjertet kvinne, den tidligere presten Elijah som har forlatt sin religiøse kone og deres barn, det er unge, pene Eve som spiller så vakkert på pianoet, det er den flotte og litt dominerende Walker og søsteren hans, Clare og unge, nervøse Alex. Etter at John mottar en telefonbeskjed fra en Jon(athan) Coules som sier han er blitt en uke forsinket forstår John hvorfor han er blitt så hjertelig for ingen i huset har faktisk truffet Jon Coules. Mot alle odds blir John boende i rommet til Jon og kommer gradvis inn i dagliglivet til beboerne.
Eiendommen ligger tett inntil et reservoir, og det råder en viss bekymring for at demningen til reservoiret vil ryke ved et uvær, den er gammel, sprekker er oppdaget og særlig Alex er opptatt av dette.
Vi følger John og beboerne gjennom en uke der det ikke skjer så forferdelig mye, men vi fornemmer spenninger og konflikter mellom beboerne som kuliminerer siste dagen på Hesters 60-årsdag. De opplever en hetebølge som det kan være i England av og til om sommeren, og det hele ender opp i et forrykende uvær med en del dramatikk.
Jeg ser ikke noe grunn til å fortelle biter av den ellers nokså tynne handlingen, men jeg får inntrykk av at John har kommet inn i en slags alternativ virkelighet som kretser rundt det gamle huset, reservoiret og menneskene der. Dette virker ikke som å være rikfolk, men det er ingen som går på jobben og de spiser og drikker vin og har det tydeligvis materielt sett greit. Vi får vite at de fleste har vært på en slags psykiatrisk behandlingssted, og på en eller annen måte er de overført til dette stedet uten at det virker som det er noen slags institusjon. De er ikke fullstendig avsteng fra omverdenen, men der er akkurat som om den ikke angår dem utover at de får vareleveringer og kan gå på butikken og sende kort fra posten. Nåtid eller nær fortid - dette er ikke helt klart.
Det var interessant nok å lese denne boka, men jeg syntes det var litt for lite som skjedde til at jeg ble helt begeistret. Jeg savnet også å komme litt dypere inn på John, på hvilken måte blir han påvirket av besøket, hva gjør det med ham?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar