Tore Renberg: Tollak til Ingeborg

Ja, så var det Tollak da. En beisk, gretten og sær gammel mann som nylig har fått dødsdommen hengende over seg. Han har kort tid igjen før kreften overmanner ham. Tollak trekker seg unna alt og alle som ikke går hans vei. Han motsetter seg forandringer, hater alt som smaker av modernitet, tar alle sparepengene ut av banken for at ikke banken skal lure han for noen skilling og henter pensjonen på NAV-kontoret siden han ikke har bankkonto lenger. De to barna sine har han nærmest støtt fra seg, i alle fall datteren, hun som har sunket så dypt at hun vil bo i hovedstaden . Men nå vil han likevel gjerne se dem på gården for å lette samvittigheten for noe som har tynget ham lenge.

Finnes det ikke noen forsonende trekk ved Tollak? Har han alltid støtt fra seg folk, er det ingen kjærlighet i ham? Jo, noen myke sider har det vært, han har vist omsorg og han har elsket, men er ikke det også litt med vrangsida til? Han elsket kona si, Ingeborg som er død og som han stadig fører samtaler med om livet "før helvetetskreftene tok henne fra ham". Og Ingeborg elsket ham igjen, og trosset slekta si som advarte henne mot Tollak. Men vi skjønner snart at han har ikke gitt henne noe greit liv slik som han isolerer seg. Og så er det Oddo, gutten som han tok til seg når han ble ertet og plaget av andre gutter fordi han ikke var helt som andre. Men de guttene fikk kjenne på Tollaks neve. Det var det andre også som gjorde.

Barna hans, Hillevi og Jan Vidar ser han ikke mye til. Hillevi vil ikke ha noe med ham å gjøre og vi får ikke vite noen het konkret årsak til det. Jeg tenker ikke at det har foregått noe overgrep eller noe sånt, heller at hun har kjent på det store mørket som faren omgir seg med, kanskje helt fra hun var liten. Ingen av barna har helt akseptert at foreldrene tok til seg Oddo, selv om, eller kanskje nettopp på grunn av det som lå bak, årsaken til at Tollak tok seg av Oddo.

Vi får flere og flere glimt av viktige hendelser i Tollak og Ingeborg sitt liv og Tore Renberg lar Tollak lette samvittigheten til oss, leserne, en stund før han omsider får barna sine til å komme hjem til seg og får fortalt dem om det som tynger ham slik.  

Det er mye mørke i denne boka. Den blir fortalt direkte til oss av en som har et mørkt sinn. De eneste lyspunktene er vel når vi kjenner på Tollak sin lengsel etter de gode øyeblikkene med Ingeborg, etter varmen hennes og den fysiske kjærligheten, men selv denne lengselen har to sider. Og så er omsorgen for Oddo nesten rørende, men selv i denne omtanken ligger det et mørke - ja noen ganger et hat mot alle som ikke deler denne omtanken fullt ut. 

Boka har fått mye bra kritikker, men ikke bare ros. En anmelder kritiserte at Renberg lar Tollak fortelle for mye om sine tanker og følelser, at han nærmest bryter litt med "Show, don't tell"-prinsippet. Akkurat det er jeg ikke enig i - det er svært mye som bare blir antydet gjennom Tollaks sin grove og "hardbarkede" fortellerstil. 

Tore Renberg forteller at han tross alt ble litt glad i Tollak. Det ble vel kanskje ikke jeg, men han gikk nok innpå meg likevel. Og så var det godt å komme ut i lyset igjen etterpå.

En god bok. Den tok kortere tid å lese enn det tok å arbeide seg ut av den.