Dette var en nokså ukjent forfatter for meg selv om jeg har hørt navnet. Jeg kjøpte boka i Malmø nylig. Boka handler om den unge Sandrine som kommer til Sverige som flyktning like etter krigen, hjulpet av legen Ivan Ceder. Ivan Ceder tilhører en svært fornem og svært rik svensk familie.
Boka åpner med en nokså grotesk bryllupsscene der den 17-årige Sandrine blir kledd opp, snørt (!) og fraktet i båt sammen med de fornemme bryllupsgjestene til familien Ceders eiendom på en av øyene i Stockholm skjærgård. Det er iskaldt, det er midt på vinteren og etter at Sandrine har sagt ja til legen Ivan, den eneste av de fem Ceder-brødrene som ennå ikke har giftet seg, og har kommet seg tilbake til Cederhuset der festen skal fortsette setter fødselen i gang. Sandrine føder datteren Vera med en ukjent biologisk far. prisen for å komme inn i en av Sveriges fineste familier er at ektemannen er homofil og hennes rolle er utelukkende å være hans alibi.
I resten av boka får vi gradvis hele bakgrunnen til Sandrine, sammen med hennes begredelige tilværelse i familien Ceder. Hun kommer opprinnelig fra en fransk havneby, med mor og to søstre. Mormoren og tildels også moren har livnært seg på tilfeldige strøjobber kombinert med verdens eldste yrke. I en periode levde hun sammen med en polsk sjømann som skjenket henne de tre døtrene. Men landlivet var ikke noe han holdt ut i lengden. Når han drar til sjøs igjen tar moren de døtrene sine med seg og reiser til sjømannens hjemby, en liten landsby oppe i fjellene nær Zakopane. Det er like før krigen og familien drar fra det som skal bli Frankrikes "frie" sone til det landet som først blir okkupert av Hitler.
I de polske fjellene klarer de seg såvidt gjennom krigsårene og moren blir engasjer ti støtte til partisanergrupper. Men helt mot slutten av krigen kommer en liten trupp tyske soldater også til denne bortglemte landsbyen og helvetet er løs.
Livet hos familien Ceder er et annet helvete. Nok mat og klær, men Sandrine blir nærmest sperret inne og dopet ned av sin lege-ektemann som truer med å få henne tvangsinnlagt på asyl. Datteren Vera klarer hun ikke å ha noe forhold til og vi aner at det har noe med hennes herkomst å gjøre. Stuepiken/kokken/altmuligtjenestepiken Vanna tar seg derimot av den lille babyen som om det skulle være hennes egen datter.
Gradvis våkner Sandrine til liv og aktivitet og bestemmer seg for å prøve å søke seg tilbake til noe av sin forhistorie. Etter en spektkulær scene i det Cederske hjem reiser hun av gårde og begynner å nøste opp litt av sitt tapte liv. Men finnes det noen fremtid for henne selv og for datteren Vera?
Det var mye som fascinerte meg ved denne boka. Sandrine sin oppveksthistorie var spennende og interessant. Det samme gjelder livet i den polske landsbyen og de dramatiske hendelsene der. Men jeg hadde problemer med familien Ceders uinnskrenkede makt over sine sønner, svigerdøtre og tjenestefolk, jeg følte meg nesten hensatt til Jane Eyre, Mr. Rochester og den gale kvinnen på loftet. Det var antagelig mulig i sluttet av førtiårene for en lege av finere familie å få sin unge kone tvangsinnlagt på sinnsykehus og det fantes kanskje slike klaner med tunge dystre murer mot resten av verden. Likevel fremstår hele familien Ceder nesten i et parodisk lys.
Jeg synes boka er best i tilbakeblikkene og også mot slutten der Sandrine prøver å finne tilbake til seg selv. Datteren Vera havner i grunnen i skyggen, hvordan må morens avvisning ha virket på henne? Finnes det noen som helst mulighet for kontakt og forsoning mellom dem?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar