Oda Malmin: Steinauge

Dette var Oda Malmin sin debutroman og den var  årets "Hele Rogaland leser"-bok. Oda Malmin er 34 år og er fra Stavanger. Hun har ikke vokst opp på en gård og har heller ikke noen annen direkte tilknytting til jærbondens liv og levnet, likevel handler boka om livet på Jæren, sett gjennom øynene på den 65+ årige Ingeborg og søskenbarnet og barndomsvenninnen Randi. Ingeborg skulle ikke bli bonde men ble det likevel og har drevet gården alene siden mannen Erling døde. Broren Ådne var odelsgutt men døde i en ulykke i tenårene. Randi, Ingeborg og Ådne hang sammen som erteris i barndommen. 

Ulykken førte til at Ingeborg ikke fikk gjort noe av sine planer om å bli veterinær men endte opp som nonde i stedet. Og Randi flyttet, eller kanskje heller flyktet til Bergen. Nå har Randi kommet tilbake til Rogaland. Ingeborg og Randi har gjenopptatt den nære kontakten. Randi har fått kreft med dårlige utsikter og skal gjennom en operasjon og vil at Ingeborg skal følge med henne til Oslo.

Boka følger møtene mellom Randi og Ingeborg parallelt med tilbakeblikk fra oppveksten deres og til slutt kommer detaljene rundt ulykken frem i dagen.  Bakteppet er først og fremst den jærske naturen og kulturlandskapet.  Den sterile og litt klaustrofobiske tilværelsen på sykehuset er også med i bildet. Forholdet mellom de to kvinnene er preget av en felles fortid sammen med tanker og problemstillinger som de holder for seg selv, helt til trykket slippes løs mot slutten.

Jeg synes dette var en perle av ei bok. Nå kjenner jeg ikke til livet på en jærgård, men for meg er det ingenting som skurrer i fremstillingen. Landskapet og naturen er beskrevet på en måte som jeg godt kjenner meg igjen i. De to hovedpersonene er troverdige og begge to er hele personer med sterke og svake sider, mennesker en blir glad i.  Det ligger nok av dramatikk i det konfliktstoffet som bringer handlingen fremover til å gjøre dette til en fullblods roman selv om den bare er på 188 sider.

Så da må jeg nok lese den siste boka av Oda Malmin også.