Jeg ble veldig fascinert av boka "The vanishing act of Esme Lennox", om kvinnen som ble stuet vekk på et sinnsykehus i 40 år. Og så dukket denne boka opp på biblioteket, den var til og med oversatt til norsk.
Dette er en helt annen slags bok, det er en slags erindringsbok. O'Farrell skriver om 17 forskjellige episoder i sitt liv der hun har kjent på døden på forskjellige måter. I en av dem er hun er alene ute på tur og møter en mann som hun skjønner har ventet på henne. Han oppfører seg seg vært rart og hun får en skremmende følelse av at noe er i veien, men hun kommer seg unna. Et par dager senere oppdager hun at den samme mannen blir ettersøkt for voldtekt og drap på en kvinnelig turist, akkurat langs den samme stien hun gikk på.
Så er det et fly i fritt fall, det er et brutalt ran i Chile, hun blir delvis lammet av en nervesykdom som ungjente, en sykdom hun skal slite med resten av livet for å nevne noe. Det er mange alvorlige hendelser som har preget livet til forfatteren, men jeg kommer likevel ikke i "synes synd på" - modus, det er nok heller ikke hensikten. Det er mer at hun beskriver det tynne sløret som finnes mellom livet og døden, selv om vi mennesker også er svært robuste. Og det synes jeg hun gjør på en glimrende måte.
Hver enkelt av disse erindringene beskriver noe som kunne ha rammet hver og en av oss, og kanskje er det mange som har opplevd lignende ting. O'Farrell har opplevd mye og har klart å komme seg igjennom det meste, hun er i alle fall kommet "på skrivefot" med det. Med ett unntak, og det handler om datteren hennes og den daglige kampen for å gi henne et godt liv til tross for den kroniske sykdommen hennes. Det er noe som en ikke kan jobbe seg igjennom og riste av seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar