Nino Haratischwili: Det åttende livet

Jeg har nettopp avsluttet en bok på over 1100 sider. "Det åttende livet" har blitt skamrost i de fleste anmeldelser jeg har lest. Men Dagens Næringsliv skrev "den er spekulativ, manipulerende og overlesset. Og nesten umulig å legge fra seg." Det er kanskje litt nærmere min oppfatning. 

Boka handler om hele det tjuende århundre, om Sovjetsamveldets fødsel, vekst og fall sett fra den lille republikken Georgia, om slekten Jasji i 6 ledd, om en sjokoladeoppskrift med farlige bivirkninger, om kjærlighetens ustadighet og vanskelige kår, intet mindre. Ispedd despotisme, brutale drap, voldtekter, fanatisme og litt overtro.

Boka er lagt i munnen på Nitsa, født i 1973 og utvandret til Berlin på nittitallet. Hun skriver den til sin foreldreløse niese Blitva, en litt sær og ensom 12-åring med dansen som lidenskap. Det er en stor samling fortellinger som begynner med sjokoladefabrikanten (tror ikke vi får navnet hans) med sine 4 døtre, en av dem, Stasia blir født i året 1900 og skal følge med nesten et helt hundreår. Den balettdansende Stasia gifter seg med offiseren Simon Jasji som havner på den røde siden i revolusjonen i 2017. Sønnen Kostja og datteren Kitty blir svært sentrale personer i boka. Kostja går i farens fotspor, bare mye lengre, han arbeider seg opp i sovjetsystemet og blir et maktmenneske og familiens despot, spesielt overfor kvinnene i og utenfor familien som han elsker og tyranniserer på egne og Sovjetstatens vegne.

Vi opplever stalintiden både før og etter 2. verdenskrigen, vi opplever den store fedrelandske krigen som russerne gjerne kaller den 2. verdenskrigen, både fra det beleirede Leningrad og fra det perifere Georgia. Vi møter Stalin (som bare blir omtalt som generalissimus) gjennom hans terrorvelde. Medarbeideren han Beria møter vi mer inngående, han blir omtalt som den store lille mannen med brillene og hans beryktede seksualmoral rammer flere av bokas personer, direkte eller indirekte.

Når Sovjetunionen faller mer eller mindre sammen mot sluttet av åttitallet hører vi om de mange desperate forsøkene på å styre utviklingen, til å hindre oppløsningen helt til det postsovjetiske kaoset er et faktum. Og i Georgia bestod det blant annet av etniske konflikter godt understøttet av Russland,  borgerkrig, sammenbrudd av infrastruktur, mangel på strøm, mat, oppvarmingsmuligheter og oppblomstring av brutal kriminalitet. Det er i denne fasen Nitsa blir voksen.

Jeg synes boka er svært lesverdig frem til Nitsa kommer frem, selv om den er i overkant melodramatisk. Men i Nitsas fortelling kommer vi mye mer inn på personene i boka, særlig på Nitsa selv. Det er akkurat som om Nitsa tar opp i seg alle de brudne løftene, all sveket kjærlighet, all svik fra foreldre som har foregått i generasjoner. Jeg synes boka vokser mot slutten, blir mer roman og mindre historiefortelling.

Vi har også et Englandsspor i boka representert av Kitty. Hun blir tvunget av sin bror til å bli "omplassert" til Europa. Etter mange år blir hun stor låtskriver og sanger. Det fungerer godt og blir et slags motstykke til det urolige Kaukasus med det ville kunstnerlivet og 68-generasjonen i Vesten.

Dette var en svært spesiell bok for meg å lese. I 2007 jobbet mannen min med Statoil sitt Tbilisikontor og jeg bodde sammen med ham i Baku. Jeg besøkte Georgia flere ganger, og kjenner meg igjen i enkelte av beskrivelsene av byen. 

Boka er svært, svært lang, og jeg må innrømme at deler av boka leste jeg litt overfladisk. Det angrer jeg litt på nå, i etterkant, men det blir nok en stund til jeg ser på den igjen. Men jeg tror ikke den kunne vært kortere.