mandag 29. november 2021

Karin Smirnoff: Sen for jag hem

Den forrige boken om janakippo endte med en virkelig "cliffhanger" - jana hang utfor et stup i et tau hun hadde festet i et tre mens hun fortvilet prøvde å holde fast sin tvillingbror.  Ingen hjelp i sikte. Det ante meg da at dette ikke var siste bok, og her kom altså treeren.

Jana overlevde, men brorkippo falt ned og døde av skadene. I denne boken prøver jana å komme videre i livet etter tapet av bror som hun er så tett knyttet til. Forholdet hennes til John, den alkoholiserte kunstneren som er far til Janas datter Diana gjør ikke livet lettere. Det sier ikke så rent lite at jana ikke klarer å fri seg fra mistanken om at John kan ha fingret med repet da hun hang utfor stupet. Samtidig er det en fysisk tiltrekning som gjør at hun igjen og igjen havner under dyna med John - selv om han bor sammen med den sofistikerte Pirjo fra Finland.

Brors samboer Angelika bor fortsatt på kippogården og har tilgitt bror sitt nesten inngåtte ekteskap med sirkkaliisa, den unge jenta fra den fundamentalistiske sekten vi besøkte i bok nr. 2. Jana og Angelima prøver å holde hverandre oppe gjennom vinteren på kippogården. Jana jobber stadig i hjemmehjelpen. Så får hun vite at leirfigurene hennes skal vises på en større utstilling i Stockholm, og hun reiser dit sammen med Diana. Like før hun reiser forteller John henne at han har uheldbredelig kreft.

Utstillingen blir en suksess, hun får overstrømmende kritikker og mange av skulpturene blir solgt. Og så treffer hun Nikki. Noe klaffer mellom dem og de innleder et slags forhold. I likhet med Jana har Nikki et svært dårlig forhold til faren sin, Mikkel som hun ikke har kontakt med. Men Jana får se et bilde av en steinskulptur han har laget og finner ut at hun må oppsøke Mikkel som bor alene på en liten øy i Bohuslän. I løpet av noen intense måneder får hun bo hos den game einstøingen og lære litt om hvordan han jobber. 

Når Jana er i Stockholm avdekkes også litt om hennes ungdomsliv der, ikke minst hennes samliv med den psykopatiske Steven King. Den gangen brøt det henne fullstendig ned. Hun kom seg ut av forholdet med et nødskrik og ble en sterkere, men også ensommere utgave av seg selv.

Jana får høre at John ligger for døden og reiser til Smalånger. Hun steller for John helt til han dør. Det er flere andre som dør mot slutten av boka, Mikkel, far til Nikki, Angelikas far og Gösta Grönlund som kjente hennes farfar og far og alltid har vært snill mot henne. 

Det er ikke mye som holder janakippo igjen i Smalånger.

"Vid stopptecknet vid efyran vände jag mig om en sista gång. Sen for jag hem"

Hva blir det av janakippo nå? Vil hun finne tilbake til Nikki?  Vil hun noensinne klare å slippe folk innpå seg? Jeg ser ikke for meg at vi skal få svar på disse spørsmålene mer, da tror jeg vi måtte fulgt janakippo i graven.

Smalånger-bøkene til Karin Smirnoff har gått helt hjem hos meg. Jeg kan ikke la være å bli glad i den skadeskutte skapningen som stadigvekk gjør dårlige valg i livet - samtidig som hun har et varmt hjerte for andre som er i vanskeligheter. En hund som skal ha hvalper. Katten som Steven King plager fordi han vet at det gjør henne vondt. Gamle, ensomme mennesker som hun treffer i hjemmetjenesten. 

Smirnoff byr også på noen kostelige skildringer av forskjellige forhold i det svenske samfunnet - fra kunstfiffen i Stockhold til helsetjenesten i utkanten. Den beste er av overgangen fra den slitne men velmenende offentlige eldreomsorgen til de effektive men iskalde  private selskapet som har overtatt. 

Det spesielle språket i boka har jeg blitt vant til gjennom de foregående bøkene - Norrlandsdialekten, konsekvent bruk av små bokstaver i egennavn og janakippos nokså personlige omskrivninger. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar