Korneliussen fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne romanen. Bokens grunntema er selvmord. Selvmordsraten på Grønland er skyhøy. Hovedpersonen i boka er en ung (navnløs) jente. Hun kommer fra en trygg og omsorgsfull familie, hun har riktignok et litt anstrengt forhold til moren, men hvem har ikke det i ungdomsårene? Hun har nettopp fått seg en ny (jente)kjæreste, Maliina. Familien har fullt ut akseptert hennes seksuelle legning, det samme har Maliinas. Likevel merker vi at det er noe som skurrer i livet hennes, en slags indre uro som er vanskelig å sette navn på.
Hun har kommet inn på universitetet i Århus, på det studiet hun ønsket seg og gleder seg til å flytte hjemmefra, flytte for seg selv, selv om hun vet hun kommer til å savne Maliina. Så alt ligger i grunnen til rette for henne. Møtet med studentmiljøet i Århus er litt tøft, hun møter en del fordommer blant de danske medstudentene, men det er ingen katastrofale problemer og hun er ikke selv helt uten fordommer heller.
Men lengselen etter Maliina, og egentlig etter livet på Grønland blir stor. Hun har en kort affære med en annen student og det gir henne litt seksuell tilfredstillelse og mye dårlig samvittighet. Når Maliinas kusine tar livet av seg drar hun til Øst-Grønland for å støtte Maliina under begravelsen. Eller er det først og fremst for sine egne behov? Universitetet gir henne permisjon frem til jul, men hun må ta eksamen seinere. Egentlig virker dette som en flukt fra universitetet, kanskje også en flukt fra voksenlivet?
Hun blir fullt ut akseptert av Maliinas familie, men reisen får henne også til å bli mer opptatt av de mange selvmordshistoriene, blant annet vist gjennom en gravplass full av plastblomster på de mange selvmordsgravene, den såkalte Blomsterdalen.
De to jentene reiser tilbake til Nuuk der familien hennes blir nærmere kjent med Maliina og de er svært begeistret for forholdet. Men forholdet til Maliina er ikke helt enkelt og det blir ikke bedre når hun lyver om sin utroskap og samtidig later som om universitetslivet er gode greier og at hun har gode resultater. Til slutt slår hun opp med Maliina som tar det svært tungt.
Tilbake i Århus tar det ikke lang tid før hun melder seg helt ut, flytter ut av studentboligen, slår seg sammen med de hjemløse og de selvdestruktive kreftene i henne tar gradvis over.
Det foregår en slags nedtelling i boka. I første del "De" er det om forskjellige selvmord, i korte setninger, f.eks. "45. Kvinne. 38 år, Hengning" . I andre tredjedel "Du" fortsetter nedtellingen, men nå er det korte stykker som er rettet mot en person som har tatt livet av seg, kan det være Maliinas avdøde kusine? I siste del "Jeg" er det korte stykker som antagelig handler om hennes egen død.
Boken har fått mange overstrømmende anmeldelser. Jeg var selv ikke fullt ut begeistret. Det er utfordrende å skrive så mye om selvmord, og jeg synes temaet blir behandlet på en respektfull måte, det er ikke noe glorifiserende over de mange ulykkelige skjebnene som vi såvidt toucher borti. Men jeg har problemer med hovedpersonen. Hun er dypt ulykkelig, men jeg oppfatter henne også som svært selvsentrert og kanskje umoden. Hennes følelser for Maliina blir først og fremst skildret gjennom seksuallivet deres i et nokså rått og grovt språk, neste litt avstumpet synes jeg. Det blir mye orgasmer men lite omsorg og gode ønsker.
Maliina er en annet type, hun har mer omsorg for andre og tar bl.a. seg av Sejer, en venn av dem som er transperson og sliter litt med det. Kanskje hovedpersonen vår er litt sjalu, at hun vil være den eneste Maliina bryr seg om? Jeg kunne ønske at dette hadde blitt mer problematisert i boka.
I de siste avsnittene er hovedpersonen fullstendig selvdestruktiv. Jeg synes ikke noe om avslutningen, det blir en skildring av en euforisk ferd mot døden som fremstiller døden som noe litt tøft, litt stilig. Mulig det ikke er ment sånn, men jeg synes det er det som blir virkningen.
Etter denne boken kunne jeg godt tenke meg å lese noe fra Grønland fra et litt annet perspektiv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar