Lars Saabye Christensen: Byens spor

Så var "Skyggeboken" likevel ikke den siste i "Byens spor" - serien. Disse bøkene har jeg elsket og måtte selvsagt lese denne også. Undertitelen er "Jesper og Trude" og vi møter her Jesper og Trude en del år etter at vi tok farvel med Jesper på Gaustad nervesanatorium. De bor sammen. Trude jobber som assistent for en berømt billedhugger. Hun har leilighet og grei økonomi og det er jamen godt for Jespers arbeid som pianolærer for unge håpefulle kan umulig være særlig innbringende.

Boka starter med begravelsen til Maj, mor til Jesper og Stine. Maj døde av hjerteslag "på vei mellom vaskekjelleren og tørkeloftet" som det står. Hun var ingen ungdom lenger men ble heller ikke veldig gammel og har hatt sine påkjenninger i livet. Mannen Evald sin altfor tidlige død. Den korte og intense kjærlighetsaffæren med Jespers pianolærer og følgene av den og ikke minst bekymringen for Jesper som stakk av og ble borte i mange år uten å gi livstegn fra seg for å komme hjem som psykiatrisk pasient.

Jesper blir nødt til å holde talen i moren begravelse når Stine som hadde lovet det kom for seint, heftet av en eller annen hendelse på legevakten der hun jobber som lege. Han holder en ganske original tale, snakker rett fra leveren om moren og livet hennes.

Stine er ferdig utdannet lege og jobber seg nesten fra sans og samling på legevakten. På den måten prøver hun å flykte fra traumene etter overgrepet hun ble utsatt for i "Skyggeboken", overgrepet som gjorde at hun ikke lenger klarer å stole på noen og trakk seg vekk fra kjæresten Are.

Jostein, Jespers barndomskamerat er fremdeles en ihuga beundrer av Stine. Han roter seg lenger og lenger inn i økonomisk ugreie etter alle de vidløftige prosjektene han startet med som guttunge og videreutviklet i ungdomsårene. Han havner i et svært spesielt håndgemeng, får fysiske skader som vil prege ham resten av livet og flytter hjem til sine slakterforeldre.

Margrethe Vik er fortsatt med og bor i sin gamle leilighet i samme oppgang som barndomshjemmet til Jesper og Stine, men både den fysiske og psykiske helsa skranter. 

Vi møter også den gamle direktøren på reklamebyrået DekRek og om ikke det er nok tar vi oss en tur innom Hurdal og treffer gutten som var resultatets av Jespers utskeielser den sommeren han flyktet fra Norge.

Lars Saabye Christensen samler trådene fra de tidligere bøkene og gir oss noen svar på "hvordan gikk det". Det gjør han i samme stil som i "Skyggeboken". Han er stadig inne som kommentator i handlingen. Av og til synes jeg det blir litt anmassende. at handlingen blir forstyrret av forfatteren hele tiden. Det geniale er likevel at Christensen klarer å skrive personene som levende vesener så de lever sine liv uforstyrret av forfatterens krumspring, de virker ikke oppdiktet men ekte, om enn litt sære personer.

For sære er de. Det er ingen av våre venner som lever "normale" liv med jobb og partner og barn og skole og FAU og fotballkamper. Det virker som om de alle sammen sitter fast i livet og ikke kommer videre. Ikke minst gjelder dette Jesper og Trude. De bor sammen men har ikke noe kjærlighetsliv og på mange måter har Trude en slags pleierrolle overfor Jesper. Av og til får jeg lyst til å be Trude om å la Jesper seile sin sjø, få deg et eget liv, få deg en mann som vil noe, få deg en jobb der du kan bruke dine evner, få barn som du kan ha selskap av når du blir gammel. Men hun hører jo ikke på meg.

Dette ble en nødvendig bok for meg, men jeg hadde ikke samme "flytte inn i" - følelsen som med de andre bøkene og det skyldes mest forfatterens altfor tydelige nærvær. Men han klarer å samle de fleste trådene og jeg tror på personene og utviklingen deres. Eller, for noens vedkommende, mangelen på utvikling. Og så er det jo en bok om en bydel i Oslo, byen der jeg har bodd i 12 gode år.