Jeg leste Tea Obrehts gjennombruddsroman "Tigerens kone" da den kom ut i 2012. Det var en roman fra det tidligere Jugoslavia. Jeg husker ikke mange detaljer fra romanen, men det var en ung kvinne og hennes bestefar, diverse dramatiske skildringer fra forskjellige historiske epoker og en legende om en mishandlet kvinne som ble venn med en tiger som rømte fra en dyrepark. Alt dette sydd sammen til en fin fortelling. Dette var en bok som gjorde dypt inntrykk på meg.
Tea Obreht ble født i Serbia i 1985 men har bodd i USA siden 1998. Nå har hun skrevet en roman fra USA, ikke fra nåtiden men fra det fra det ville vesten som vi har møtt gjennom utallige filmer med bl.a. John Wayne og Clint Eastwood. Vi befinner oss på attenhundretallet. Det er to historier som blir fortalt parallelt. Den ene foregår i 1893 i småbyen Amargo, Arizona i løpet av et døgn i livet til Nora Lark, mor til 3 levende sønner og en avdød datter og gift med trykkerieier og avisredaktør Emmet Lark. Den andre tar oss igjennom hele livet til Lurie Mattie, sønn av en muslimsk innvandrer fra Balkan, tidlig foreldreløs, fosterbarn, småkriminell, lovløs og etterhvert kameldriver og den beveger seg over store deler av det nordamerikanske kontinentet.
Det er tørke i Amargo, Nora venter på at Emmet skal komme tilbake med nye vannforsyninger. Vannrasjonene er små og nå har vannsisternen veltet så situasjonen begynner å bli kritisk. Emmet driver en uavhengig avis som er en torn i øyet på den rike kvegeieren Merrion Crace. De to eldste sønnene, halvvoksne Dolan og Rob tror faren er drept og har ridd ut, kanskje for å hevne drapet. Vesle Toby er hjemme sammen med Josie, en ung slektning av Emmet som hjelper litt til i huset når hun ikke arrangerer spiritistiske seanser. Mye skal skje i løpet av denne dagen. Josie påstår hun har sett et monster og overbeviser Toby om det samme. Josie drar ut i bushen for å plukke hagtornbær og kommer ikke tilbake. Noras gamle beundrer sheriffen dukker opp. Det gjør også Merrion Crane og hun får høre nytt om hva sønnene hennes har gjort og hvor Emmet befinner seg. Noen av historiene er løgner, andre antagelig sanne. Når det blir mørkt prøver Nora og sheriffen å finne Josie som ligger skadet i en kløft - skadet av hva? Eksisterer monsteret? Tilslutt er Nora, Josie og Toby alene igjen og Nora må ta stilling til hvordan de skal klare seg videre heretter.
Lurie husker såvidt at han kom over havet. Når faren døde hang han først med en gammel mann som drev med liktransport og gravrøveri. Mannen kom i fengsel og Lurie havnet i en slags fosterfamilie sammen med brødrene Donovan og Hobbs Mattie. Hobbs døde og de to andre slo seg på lommetjueri, småkriminalitet og ran. Et ransoffer døde etter et basketak og da ble de lovløse og forfulgt av den nidkjære sheriffen John Berger. Donovan ble tatt og hengt og Lurie flakket rundt, stadig med Berger i hælene. Lurie er nokså mørk i huden, blir ofte tatt for tyrker og er derfor lett å kjenne igjen. Men når han treffer på en gjeng kameldrivere fra Midt-Østen ser han muligheten til å mingle sammen med dem. De aksepterer ham, han lærer å ri kameler og blir med på ferden til Texas og California med kamelene. Han henger med kameldriften så lenge den holder stand. Når den går i oppløsning drar han videre på "sin" kamel Burke og livnærer seg med små transportoppdrag og mer sirkusaktige stunt, veddemål om hvor mye kamelen kan løfte osv.
Etter mange år treffer han Jolly, en av hans gamle kameldrivervenner i en liten landsby der Jolly har slått seg ned med kone og et barn. Han blir der i endel år, til Jolly blir lokket til å bruke kamelen sin til å frakte utstyr inn i mineralrike områder i ørkenen. Lurie blir motstrebende med. De blir lurt av oppdragsgiverne, men Jolly har lurt dem også - han har tatt med seg en stor, svart edelsten. Steinen blir til slutt deres bane.
De to historiene møtes i siste kapittel uten at jeg skal gå inn på hvordan.
Jeg leste romanen på engelsk, den er ikke oversatt til norsk, og jeg vet ikke om den blir det. Boka var dessverre litt tung å lese, det var mange ukjente ord. Jeg leste den på Kindle, og da er det lett å få opp ordforklaringer, det hjelper jo litt men det er slitsomt å slå opp hele tiden. Det var også en del ord som det ikke lå inne forklaringer på.
Historien om Nora er godt fortalt, i tredjeperson. Hun er intelligent, omsorgsfull, sta og egenrådig. Hun er en sånn kvinne som jeg gjerne skulle hatt som venninne men som sikkert hadde vært litt slitsom. Hun prøver å stå opp mot Merrion Crane og folk som vil frata Amargo sin status som distriktssenter fordi de har økonomiske fordeler av det.
Det tok det lang tid før jeg syntes jeg kom helt inn i historien. Jeg skjønte ikke helt retningen på en måte. Det var mange tilbakeblikk og sideblikk for å få fortalt hvordan hun havnet der hun er og hva som skjer rundt henne. Men det var samtidig noe magisk ved atmosfæren i det tørkerammede områdene som jeg har sett så mange ganger på film. Hadde dette vært en westernfilm hadde John Wayne, Lee van Cleef eller Clint Eastwood kommet ridende forbi og nedkjempet den onde kvegeieren for deretter å ride ensom mot solnedgangen, men Nora må klare dette alene. Klarer hun det? Der får vi (heldigvis) ikke vite.
Lurie fortelling er dramatisk på en helt annen måte. Det er ikke den første jeg har lest om barn som vokser opp under elendige forhold og som kommer seg videre mot alle odds, men det er mye originalt i historien. I likhet med Josie har også Lurie en slags kontakt med de døde, det er akkurat som de har en slags lengsel og krever en viss kontakt med ham som er levende. Lurie forteller historien selv, til sin beste venn, til kamelen Burke, kapittel for kapittel Og det er når han begynner sitt liv på kamelryggen jeg synes denne historien virkelig tar av. Jeg aner også noen frampek mot hva som skal skje i bokas "nåtid". Importen av kameler til USA midt på attenhundretallet er faktisk noe som har sin rot i virkeligheten.
Tea Obreht har laget en storslått roman av dette som handler om USAs historie men samtidig har tråder tilbake til hennes gamle Jugoslavia. Jeg synes det er synd hvis den ikke blir oversatt til norsk, jeg vil spesielt anbefale den til alle som har et forhold til de gode, gamle westernfilmene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar