J.R.Ellis: Murder at St.Annes

Vi er i J. R. Ellis' Yorkshire og i den kirkelige verden. Presten Clare Wilcox blir funnet drept i sin egen kirke, gamle St. Anne's. (Finnes det nye kirkebygninger i England?) Hun er tilsynelatende slått ned med et tungt våpen som ikke er å finne. Clare Wilcox var generelt godt likt og hun var nylig tildelt en stilling som biskop. Hun var også en nær venn av politietterforsker Jim Oldroyds søster, presten Alison.

Clare Wilcox var, i likhet med Alison, en moderne prest, engasjert i en rekke sosiale spørsmål og også mange  politiske saker. Et av temaene for etterforskningen blir hennes engasjement, et annet blir den uttalte motstandens som finnes blant enkelte i menigheten mot kvinnelige prester. Men det er også andre mulige motiver - noen har lånt av kirkekassen, kanskje vedkommende var redd for å bli avslørt?  Organisten i kirken er en homofil mann som ikke ønsker å komme ut av skapet, kan det være noe der? Og Clare Wilcox ektemann har visstnok hatt et litt for nært forhold til en som jobber på det lokale helsesenteret.

Og ikke nok med det - det hersker en overtro i landsbyen vedrørende gamle St.Anne. Og noen ser spøkelser ved høylys dag.

Det er veldig engelsk, vi er midt i en tett og trang og kanskje også trangsynt landsby, det er kaldt og vi formelig fryser sammen med Oldroyd når et snøvær tvinger ham til å overnatte sammen sin nærmeste medarbeider i kirkebygningen og en mystisk skikkelse viser seg i en sidegang midt på natten. Der kommer flere utfordringer også og det er flere som blir skadet før etterforskerne kommer til bunns i s
aken.

En grei engelsk småbykrim, dette, full av atmosfære. Ikke storslått, men god tidtrøyte.

Tove Alsterdal: Kvinnorna på stranden

Dette er en av de enkeltstående kriminalromanene Tove Alsterdal har skrevet. Eller kanskje denne er heller en triller. Boken åpner med Terese som våkner på stranden i Tarifa etter et lite eventyr som har kostet henne lommeboken og passet hennes. Hun sjangler bortover stranden og snubler over liket av en svart mann.

Mary sniker seg på land et sted i Spania, kanskje Tarifa. Hun har overlevd en dramatisk middelhavskrysning og prøver å komme i sikkerhet.

New York-scenografen Ally prøver å få tak i sin mann Patrick, en kjent frilansjournalist som er i Paris på en virkelig scoop av en historie. Men det virker som noe er galt. Ally reiser i desperasjon til Paris for å finne sin mann og dukker ned i det dypeste mørke av menneskesmugling og grov utnyttelse av sårbare flyktninger.

Det er Ally som er romanens hovedperson. Ally kommer opprinnelig fra Øst-Europa men har som barn flyttet rundt med moren sin diverse steder til hun karret seg frem i New Yorks teaterverden. Hun lever et godt liv der med sin Patrick, men nå forlater hun sin trygge tilværelse og kaster seg ut i et virvar av hendelser.

Det skjer noe hele tiden i denne boka. Ally ser etter hvert spor etter Patrick flere steder. Men hva har han hatt tak i? Og har han hatt noe muffens for seg? Ally er ofte dumdristig. Hun lar seg ikke avskrekke og følger ingen råd, særlig når hun blir truet på livet. Og med tid og stunder krysser hennes veier også svenske Tereses og flyktningen Marys spor. Og så har Tove Alsterdal gjort en fin vri som gjør at i alle fall ikke jeg ser en sammenheng i disse historiene før de kommer frem i klartekst helt mot slutten.

Det er et indre raseri som følger denne historien og det får sin utløsning i den dramatiske slutten. Kanskje litt i overkant, men jeg synes det er lov!

Mary Gordon:There your heart lies

Mary Gordon er en amerikansk katolsk forfatter av irsk avstamming. Det at hun er katolsk er faktisk av interesse, for den katolske kirke, katolske tradisjoner og katolsk tro spiller en viktig rolle i mange av hennes bøker. Jeg har selv vokst opp i en katolsk familie og selv om jeg har forlatt barnetroen synes jeg Mary Gordons innfallsvinkler ofte er interessante. 

Denne romanen foregår i to tidsplan. I 1936 reiser unge Marian Rabinowitz, tidligere Taylor til Spania for å hjelpe til under den spanske borgerkrigen. Hun har inngått et proforma-ekteskap med Russell, en ung lege og kommunist som var kjæresten til hennes kjære bror Johnny. Johnny tok livet sitt etter at hans legning ble oppdaget. Marian velger altså en annen vei vekk fra sin svært konservative katolske familie.

Det andre tidsplanet er 2009. Marian er nå en svært gammel kvinne og hennes barnebarn Amelia har flyttet inn hos henne i huset hennes i Rhode Island. Marian har holdt sine opplevelser i Spania for seg selv og først når hun blir diagnostisert med terminal kreft forteller hun sin historie til sitt barnebarn Amalia.

Marian sine opplevelser under borgerkrigen og ikke minst i den lange perioden hun er tvunget til å oppholde seg i Spania etter borgerkrigen er en dramatisk historie. Som helsearbeider ser og opplever hun vold og brutalitet i møte med Franco sine styrker. Men også på republikkens side er det store og tildels dødbringende motsetninger mellom anarkister, sosialdemokrater og kommunister. 

Marian og Russell kommer vekk fra hverandre, men hun møter kjærligheten et annet sted og opplever noen fine stunder oppi all elendigheten. Inntil hun havner i en situasjon hun ikke kommer ut av og som tvinger henne til å bli igjen i Spania i en årrekke. Og det er her vi kommer på innsiden av Franco-Spania på 1940/50-tallet på en måte jeg aldri har opplevd før.

Amalia er svært glad i sin bestemor, og når hun litt etter litt får høre historien om hennes liv tar hun affære og gjør noe som hun tror kan bidra til å sette enkelte ting på plass. Og jeg skal ikke si noe om hvordan det går.

Det er veldig mye bra i denne romanen. Idealisme og fanatisme blant de frivillige i borgerkrigen eksisterer side ved side. Den katolske kirke i Spania under og etter borgerkrigen får virkelig sitt pass påskrevet.  For ikke å snakke om hvordan diktatoren Franco holder kontroll over det spanske folket ved hjelp av frykt, rå makt og angiveri. Det stokk konservative katolske miljøet i USA som Marian er vokst opp i er skildret brutalt, det er nesten på grensen av det troverdige. Det er bare det at virkeligheten overgår ofte fiksjonen og jo - jeg tror på dette.

Og likevel er dette en roman og ingen politisk pamflett. Personene lever og opplever. Det er godt skrevet og en handlingsmettet historie.

 

Helen Garner: Bach for barn

Jeg fikk anbefalt denne boka og forfatteren men jeg husker ikke på hvilken måte, kanskje en bokomtale jeg har lest. Dessverre svarte den ikke til forventningene. Når det nærmet seg slutten og jeg skjønte at det ikke dukket opp noe mer interessant.

Dexter og Athena bor i utkanten av Melbourne med to barn, den ene mentalt sterkt utviklingshemmet. De lever et enkelt men tilfredsstillende liv, i alle fall tilsynelatende (og i følge teksten på baksiden av omslaget).  Tittelen henspiller på at Athena spiller piano og lærer barn å spille.

Dexters venninne fra ungdomstida, Elisabeth dukker opp, sammen med hennes lillesøsteren Vicky som hun har vært som en mor for etter at foreldrene døde og kjæresten Philip, en rockemusiker. Kontakten mellom disse personene blir komplisert og beskrives fra mange forskjellige ståsted. Det brygger opp til store konflikter og drama. 

Problemet er bare at jeg klarer ikke å engasjere meg i disse menneskene. Helen Garner sin skrivestil er bygd opp av mange hverdagslige detaljer. Jeg har ikke noe i mot det, men jeg synes ikke hun skaper mennesker ut av det. Athena snakker ned sin utviklingshemmede sønn som om hun skulle ønske han var død. Så kommer hun tettere på Philip. Dexter fremstår som en irriterende selvhøytidelig person som omfavner sin tidligere venninne og elskerinne med åpne armer. Det tegner til at katastrofen kan nærme seg, men det blir helt likegyldig for meg.

Boka traff ikke meg, og jeg kommer ikke til å lese mer av Helen Garner.

Gail Jones: One Another

Australske Gail Jones er en av mine yndlingsforfattere og jeg prøver å lese alle romanene hennes. Denne romanen handler dels om Helen Ross, australsk litteraturstudent i Cambridge i 90-årene, dels om forfatteren Joseph Conrad.  

Boka starter 6 måneder etter at Helen glemte igjen sitt omfattende manuskript om Conrad på et tog. Hun har ikke fått det tilbake og hun har ingen kopier (dette var før det var vanlig å lagre slike manuskripter på nettet). Helen har en elsker, Justin som hun har et nokså intenst erotisk forhold til. Men det er mye som skurrer i forholdet, Justin viser en del ubehagelige sider som senere skal vise seg å utløse alvorlige hendelser.

Vi følger Joseph Conrad gjennom hans barndom i Polen og videre gjennom hele livet. Han blir tidlig foreldreløs men hans onkel tar seg av ham. 16 år gammel forlater han Polen med støtte fra sin onkel. Han bor først fire år i Marseilles, så flytter han til England. Han starter fra bunnen av som sjømann i den britiske handelsflåten og kommer til å reise verden rundt. Det han har opplevd til sjøs kommer til å prege forfatterskapet hans. 

Helen slutter på universitetet og begynner å jobbe som rengjøringshjelp. Hun og Justin skiller lag. Justin har stort sett hele tiden har rakket ned på henne på alle måter. De er enige i å gå fra hverandre, men Justin fortsetter å plage henne så Helen flytter til en annen by.

De to historiene veksler om hverandre og blir en slags speiling av to nokså forskjellige liv. Når det gjelder Conrad  handler det mer om hans liv og opplevelser enn om detaljer i hans forfatterskap, og forfatterskapet blir gjerne sett i sammenheng med opplevelsene hans.

Helens liv blir litt stillestående sett i forhold til Conrads og jeg opplever henne kanskje som i overkant selvutslettende og tilbakeholden. Men det er svært fine kapitler som omhandler oppveksten hennes i Tasmania og hennes forhold til sin far som hun tydeligvis er svært glad i. 

Romanen gir meg lyst til å lese Joseph Conrad. Hittil har jeg bare lest "Mørkets hjerte".  Kanskje neste blir "Lord Jim"? Og selv om dette ikke var den beste Gail Jones-romanen jeg har lest gleder jeg meg til å lese den neste.

Åke Axelsson: En mann steg av bussen

Denne kriminalromanen fant jeg på billigsalg i en utmerket bokhandel i Östersund på gjennomreise. Ettter omtalen hørtes den litt ålreit ut., og det var den også. Og så er handlingen lagt dels til Storuman, dels til Umeå langs "den blå vägen" i Lappland. Det er et område der vi reiste mye i 70-årene da vi bodde i Mo i Rana.  Kult å finne igjen små og store tettsteder der vi har vært!

Boka er fra 2006 og handlingen fra 1971 så det hele er litt gammelmodig (men gjenkjennelig). En mann går av bussen i Storuman og sjekker inn på et av småbyens hotell. Så forsvinner han helt - for å dukke opp igjen som et lik i et skogkratt. Ingen vet hvem han er eller hva han skulle i Storuman, man tror han er fra Sydeuropa.

Dette er en politiroman og vi følger politifolk fra Storuman og etterforskere som er kalt inn fra byen, fra Umeå. Handlingen er ganske treg og full av blindspor og sidespor. Javisst er det noen som vet litt, har sett litt eller vet noen som vet eller som kanskje vet. Og vi følger de forskjellige politifolkene med sine private problemer eller vaner eller fordommer. Uten internett, mobiltelefoner og andre moderne hjelpemidler. Men til slutt kommer sannheten for en dag - en nokså troverdig forklaring på hvem den fremmede var (akkurat det kommer frem ganske tidlig), på hvorfor han ble drept og av hvem. Og jeg skal ikke si at jeg hadde gjettet det.

Jeg liker jo langsomme kriminalromaner og denne var fin for meg. Mitt eneste problem var at jeg gikk litt surr i de forskjellige politifolkene, de hadde så like navn og noen av dem oppførte seg nokså likt. Kjekt å være tilbake på "Blå vägen" med Hemavan, Lycksele, Gunnarn, Stensele og hva de nå het alle melkerampene!

Cecilie Enger: Et minutts stillhet

Cecilie Enger har skrevet flere fine romaner - jeg har lest "Himmelstormeren" og "Mors gaver" og likte godt begge to.

Hovedpersonen er Åsta Cooper. Hun er norsk, gift med en engelsk diplomat og har fulgt ham rundt omkring i verden. Nå bor de i Warszawa og Åsta er godt oppe i årene.Hun er blitt kjent med den førti år yngre Ane Knutsen. Disse to umake kvinnene deler interesse for kunst og kultur. For Åsta har det gjort tilværelsen mindre ensom og hun har hatt mye glede av samværet med Ane.

Men noe skurrer likevel mellom Åsta og Ane. Så får Åsta hjerneslag. Hun kommer langsomt til hektene igjen  men har mistet fullstendig det engelske språket som er det hun kommuniserer med mannen sin med. Ane få nå en annen rolle - hun blir den som Åsta er avhengig av for å kommunisere med Thomas og med andre som hun tidligere har kunnet snakke engelsk med.

Språk og kommunikasjon er viktige tema i boka og vi opplever hvordan Åsta gag på gang blir "sviktet" av ordene. Hun forstår engelsk ganske godt, men har vanskelig for å finne ord selv, og finner hun et ord kommer det ofte ut som noe helt annet når hun skal prøve å snakke. Hun går mer og mer inn i seg selv, blir mistenksom og gretten, særlig går dette ut over Ane. Samtidig går hun mer inn i sin egen historie. Gamle og til dels ubehagelige minner dukker opp, episoder som hun nærmest har fortrengt får en ny betydning.

Det jeg likte best ved boka var å komme inn under huden på et menneske som befinner seg i en slags livskrise. Åsta blir ikke fremstilt som noen hyggelig person å omgås - likevel er det noe forsonende ved henne sånn som hun er blitt kastet inn i en situasjon hun ikke er herre over.

Jane Harper: De overlevende

Jeg har vært inne i en Jane Harper-bølge fordi jeg husket jeg likte så godt de to første kriminalromanene jeg leste av denne australske forfatteren. Jeg ble litt skuffet over "Exiles", men i denne fant jeg igjen mye av det jeg likte i de andre bøkene.

Etterforsker Aaron Falk fra de andre tre bøkene er ikke med i denne romanen. Kieran Elliot kommer til sitt barndomshjem i kystbyen Evelyn Bay I Tasmania sammen med sin kone Mia og babyen Audrey. Kieran plages fremdeles av traumer etter at broren Finn og hans kamerat Toby gikk ned med båten sin i et forsøk på å redde Kieran  under en storm for mange år siden.  

Kieran har et godt forhold til de fleste av naboene men det er fortsatt noen som holder ham ansvarlig for det som skjedde den gangen, blant andre Tobys bror Liam. 

Et ubevart spørsmål er hvor det ble av Mias bestevenninne Gabby, hun forsvant også i stormen og bortsett fra en ryggsekk har det ikke vært noen spor etter henne.

Så forsvinner den unge Bronte, en kunststudent som har sommerjobb på byens pub. Hennes døde kropp blir funnet på stranden og hun ser ut til å være drept.

Kieran er ikke direkte involvert i den grundige etterforskningen, men det er små forhold i den vesle landsbyen. Alle blir berørt av drapet og undersøkelsene i etterkant. Tempoet er sakte, men dreier seg hele tiden om spenninger og relasjoner mellom folk. 

Jeg liker måten intrigen er bygd opp på, jeg synes at karakterene er troverdige og vi får også et innblikk i livet på sydkysten av Australias største og ganske værharde øy. 

Percival Everett: James

Denne romanen ga forfatteren tre høythengende amerikanske priser i fjor, Pulitzerprisen, National Award for Fiction og Kirkus Prize.

Boka er basert på Mark Twains klassiske roman Huckleberry Finn. Huck er fortelleren i Mark Twains roman, i denne er det slaven James som er fortelleren. Handlingen følger i hovedsak Mark Twains bok, men perspektivene er nokså forskjellige. Noen personer har endret karakter og i den siste tredjedelen er det svært mange endringer. 

Everett beskriver et miljø der slavene snakker godt engelsk, er dyktige og og noen av dem er også kunnskapsrike. Jims lidenskap for bøker går igjen som en rød tråd i historien. Men overfor de hvite fremstiller de seg som litt dumme og enfoldige. Dialekten de snakker er en underklassedialekt med svært enkle setninger.

Det oppstår et nært vennskap mellom Jim og Huck og de går gjennom mange utrolige prøvelser sammen. Men det er tydelig at Jim er den voksne, forstandige som legger planer. Huck er den impulsive guttungen, god på bunnen men en som Jim av og til må rettlede.

Det er så enge siden jeg leste Huckleberry Finn at jeg bare husker bruddstykker av de utrolige episodene, men Everett har tatt med seg mye av handlingen. Han gjør det skarpere, behandlingen av slavene fremstår grusommere og sannsynligvis mer realistisk.  Men han har beholdt en del av de burleske episodene og merkelige menneskene Huck og Jim  treffer på. Missisippielva står i sentrum for handlingen, elvebåter, kanoer, flåter, fisking, masser av vann. Og det er godt beskrevet. 

Det er mye jeg liker ved denne boka, men jeg har også innvendinger. Det skarpe skillet mellom slavenes dialekt og deres perfekte engelsk får litt for mye plass i boka og virker noe kunstig på meg. Everett avslører skarpt enkelte «snille» hvite slaveeieres hykleri - når deres interesser blir truet kommer forakten frem og volden er ikke langt borte. Men samtidig er dette et av dilemmaene i boka - jeg synes Everett gjør alle hvite  til mennesker som innerst inne har et «slaveeiersinn».  Og vennskapet mellom Huck og Jim, som er et hovedtema hos Mark Twain koker han ned til et godt hemmeligholdt familieforhold, altså: Ekte vennskap mellom hvit og farget er ikke mulig. For meg blir dette en slags omvendt rasisme.

For å lande en slutt der Jim muligens når en slags frihet med sin kone og datter skriver Everett inn en del brutale voldshandlinger preget av hevn og «rettferdig harme».  Det gjør dette til noe annet enn en omskriving av Huckleberry Finn. Det er for såvidt i orden, dette er jo en helt annen roman. Men jeg sitter igjen med følelsen av at Everett har prøvd å få litt for mange perspektiver inn i denne boka og latt dette gå ut over troverdigheten og gjort karakteren Jim til en annen enn den vi møter i begynnelsen.

For meg nådde denne boka ikke helt opp til forventningene.