Percival Everett: James

Denne romanen ga forfatteren tre høythengende amerikanske priser i fjor, Pulitzerprisen, National Award for Fiction og Kirkus Prize.

Boka er basert på Mark Twains klassiske roman Huckleberry Finn. Huck er fortelleren i Mark Twains roman, i denne er det slaven James som er fortelleren. Handlingen følger i hovedsak Mark Twains bok, men perspektivene er nokså forskjellige. Noen personer har endret karakter og i den siste tredjedelen er det svært mange endringer. 

Everett beskriver et miljø der slavene snakker godt engelsk, er dyktige og og noen av dem er også kunnskapsrike. Jims lidenskap for bøker går igjen som en rød tråd i historien. Men overfor de hvite fremstiller de seg som litt dumme og enfoldige. Dialekten de snakker er en underklassedialekt med svært enkle setninger.

Det oppstår et nært vennskap mellom Jim og Huck og de går gjennom mange utrolige prøvelser sammen. Men det er tydelig at Jim er den voksne, forstandige som legger planer. Huck er den impulsive guttungen, god på bunnen men en som Jim av og til må rettlede.

Det er så enge siden jeg leste Huckleberry Finn at jeg bare husker bruddstykker av de utrolige episodene, men Everett har tatt med seg mye av handlingen. Han gjør det skarpere, behandlingen av slavene fremstår grusommere og sannsynligvis mer realistisk.  Men han har beholdt en del av de burleske episodene og merkelige menneskene Huck og Jim  treffer på. Missisippielva står i sentrum for handlingen, elvebåter, kanoer, flåter, fisking, masser av vann. Og det er godt beskrevet. 

Det er mye jeg liker ved denne boka, men jeg har også innvendinger. Det skarpe skillet mellom slavenes dialekt og deres perfekte engelsk får litt for mye plass i boka og virker noe kunstig på meg. Everett avslører skarpt enkelte «snille» hvite slaveeieres hykleri - når deres interesser blir truet kommer forakten frem og volden er ikke langt borte. Men samtidig er dette et av dilemmaene i boka - jeg synes Everett gjør alle hvite  til mennesker som innerst inne har et «slaveeiersinn».  Og vennskapet mellom Huck og Jim, som er et hovedtema hos Mark Twain koker han ned til et godt hemmeligholdt familieforhold, altså: Ekte vennskap mellom hvit og farget er ikke mulig. For meg blir dette en slags omvendt rasisme.

For å lande en slutt der Jim muligens når en slags frihet med sin kone og datter skriver Everett inn en del brutale voldshandlinger preget av hevn og «rettferdig harme».  Det gjør dette til noe annet enn en omskriving av Huckleberry Finn. Det er for såvidt i orden, dette er jo en helt annen roman. Men jeg sitter igjen med følelsen av at Everett har prøvd å få litt for mange perspektiver inn i denne boka og latt dette gå ut over troverdigheten og gjort karakteren Jim til en annen enn den vi møter i begynnelsen.

For meg nådde denne boka ikke helt opp til forventningene.