Mary Gordon er en amerikansk katolsk forfatter av irsk avstamming. Det at hun er katolsk er faktisk av interesse, for den katolske kirke, katolske tradisjoner og katolsk tro spiller en viktig rolle i mange av hennes bøker. Jeg har selv vokst opp i en katolsk familie og selv om jeg har forlatt barnetroen synes jeg Mary Gordons innfallsvinkler ofte er interessante.
Denne romanen foregår i to tidsplan. I 1936 reiser unge Marian Rabinowitz, tidligere Taylor til Spania for å hjelpe til under den spanske borgerkrigen. Hun har inngått et proforma-ekteskap med Russell, en ung lege og kommunist som var kjæresten til hennes kjære bror Johnny. Johnny tok livet sitt etter at hans legning ble oppdaget. Marian velger altså en annen vei vekk fra sin svært konservative katolske familie.
Det andre tidsplanet er 2009. Marian er nå en svært gammel kvinne og hennes barnebarn Amelia har flyttet inn hos henne i huset hennes i Rhode Island. Marian har holdt sine opplevelser i Spania for seg selv og først når hun blir diagnostisert med terminal kreft forteller hun sin historie til sitt barnebarn Amalia.
Marian sine opplevelser under borgerkrigen og ikke minst i den lange perioden hun er tvunget til å oppholde seg i Spania etter borgerkrigen er en dramatisk historie. Som helsearbeider ser og opplever hun vold og brutalitet i møte med Franco sine styrker. Men også på republikkens side er det store og tildels dødbringende motsetninger mellom anarkister, sosialdemokrater og kommunister.
Marian og Russell kommer vekk fra hverandre, men hun møter kjærligheten et annet sted og opplever noen fine stunder oppi all elendigheten. Inntil hun havner i en situasjon hun ikke kommer ut av og som tvinger henne til å bli igjen i Spania i en årrekke. Og det er her vi kommer på innsiden av Franco-Spania på 1940/50-tallet på en måte jeg aldri har opplevd før.
Amalia er svært glad i sin bestemor, og når hun litt etter litt får høre historien om hennes liv tar hun affære og gjør noe som hun tror kan bidra til å sette enkelte ting på plass. Og jeg skal ikke si noe om hvordan det går.
Det er veldig mye bra i denne romanen. Idealisme og fanatisme blant de frivillige i borgerkrigen eksisterer side ved side. Den katolske kirke i Spania under og etter borgerkrigen får virkelig sitt pass påskrevet. For ikke å snakke om hvordan diktatoren Franco holder kontroll over det spanske folket ved hjelp av frykt, rå makt og angiveri. Det stokk konservative katolske miljøet i USA som Marian er vokst opp i er skildret brutalt, det er nesten på grensen av det troverdige. Det er bare det at virkeligheten overgår ofte fiksjonen og jo - jeg tror på dette.
Og likevel er dette en roman og ingen politisk pamflett. Personene lever og opplever. Det er godt skrevet og en handlingsmettet historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar