Jeg fikk anbefalt denne boka og forfatteren men jeg husker ikke på hvilken måte, kanskje en bokomtale jeg har lest. Dessverre svarte den ikke til forventningene. Når det nærmet seg slutten og jeg skjønte at det ikke dukket opp noe mer interessant.
Dexter og Athena bor i utkanten av Melbourne med to barn, den ene mentalt sterkt utviklingshemmet. De lever et enkelt men tilfredsstillende liv, i alle fall tilsynelatende (og i følge teksten på baksiden av omslaget). Tittelen henspiller på at Athena spiller piano og lærer barn å spille.
Dexters venninne fra ungdomstida, Elisabeth dukker opp, sammen med hennes lillesøsteren Vicky som hun har vært som en mor for etter at foreldrene døde og kjæresten Philip, en rockemusiker. Kontakten mellom disse personene blir komplisert og beskrives fra mange forskjellige ståsted. Det brygger opp til store konflikter og drama.
Problemet er bare at jeg klarer ikke å engasjere meg i disse menneskene. Helen Garner sin skrivestil er bygd opp av mange hverdagslige detaljer. Jeg har ikke noe i mot det, men jeg synes ikke hun skaper mennesker ut av det. Athena snakker ned sin utviklingshemmede sønn som om hun skulle ønske han var død. Så kommer hun tettere på Philip. Dexter fremstår som en irriterende selvhøytidelig person som omfavner sin tidligere venninne og elskerinne med åpne armer. Det tegner til at katastrofen kan nærme seg, men det blir helt likegyldig for meg.
Boka traff ikke meg, og jeg kommer ikke til å lese mer av Helen Garner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar