Helga Flatland: Så gjør vi så

Jeg vet ikke helt hva tittelen henspeiler på. Kanskje peker den på dagligdagse hendelser livene våre er fylt opp av. Eller kanskje er det en av julesangene som Skien Uavhengige Musikkorps har på repertoaret sitt. For korpset er arenaen for det meste av handlingen i denne romanen som dreier seg om Ebba, Anton og Birgitte. Og allerede i første kapittel får vi vite at når denne boka er ferdig ligger disse tre drept under et sammenrast treningslokale.

Ebba er pensjonert og gift med Berhard. De har to voksne døtre, Kristin og Anette. Kristin har sønnen Max med ekskjæresten Marte. 

Anton er i full jobb og er fraskilt fra Anette. De har tvillingene Albert og Alfred.

Birgitte har hatt en slags journalistjobb som ikke alle tar alvorlig. Hun er gift med Richard. De voksne barna deres er Simon og Nora.

Ebba og Bernhard er de som har bygd opp korpset, Ebba er nå dirigent. Hun er sterk og samvittighetsfull og er den som alle stoler på. Begge døtrene betrakter henne som selvsagt barnevakt, hjelp til alt mulig uten at de har særlig respekt for henne. Flere i familien spiller i korpset.

Anton går i sinnemestringsterapi, et krav fra Anette for at han skal opprettholde kontakten med sønnene. Anette falt i sin tid for hans upolerte stil og ble tiltrukket av hans omsorgsløse barndom. Det og mye annet brukte hun mot ham i skilsmisseprosessen. Han ble sint og mestret ikke sinnet sitt.

Birgitte har alltid vært den vakre kvinnen, den alle menn ønsket seg men bare Richard fikk. Hun har jobbet som journalist i lokalavisen, men jobben blir ikke tatt særlig seriøst av omgivelsene. Hun er svært aktiv i korpset selv om hun ikke har barn eller barnebarn som spiller der. Birgitte er varm og omsorgsfull overfor alle - og så ser hun Anton som virkelig trenger omsorg. Men hvem ser Birgitte? I alle fall ikke Richard. 

Det ligger en masse trivielle konflikter her. Ebbas forhold til døtrene. Anettes korstog mot Anton. Antons vanskelige sinnelag og påtvungne sinnemestringsterapi. De to eldre parene sliter med sitt. Og så er det Birgittes gryende forelskelse i Anton. Det hele kulminerer i korpsturen til København. Med alle de små og mellomstore konfliktene og en viss mengde alkohol går dette akkurat så ille som det kan gå, uten å virke særlig overdrevet.

Helga Flatland er mesterlig dyktig til å analysere handlingsmønsteret til disse menneskene. En anmelder kritiserte henne for å være for tydelig - "Show - don't tell", skrev han. Jeg er ikke enig. Det virker mer som Flatlands prosjekt er å grave seg net i motivene, gå bakenfor, det ordet som faller meg inn er at hun dissekerer hovedpersonene og deres relasjoner. Men jeg synes nok hun går for langt. Hun er rett og slett litt for slem mot sine karakterer, det blir liksom ingenting igjen av dem når hun har brukt kniven. Personlig skulle jeg ønsket hun lot dem sitte igjen med litt mer ære i behold, selv om hun valgte å ta livet av dem.