Den ytre handlingen i denne romanen: En mor kjører med den lille datteren sin fra hovedstaden over fjellet til den vestlandsbygda hun kommer fra. Der oppholder de seg hos familien hennes en stund og så kjører de tilbake. Kan det bli roman av noe sånt?
Det kan det. Fortellingen snirkler seg frem og tilbake mellom mor og datter, observasjoner på veien, lengselen tilbake til hjemstedet, minner om hjemstedet slik det var, kan en reise tilbake i tiden også tro? Inger Bråtvedt skriver like vakkert om dagliglivet i Oslo som om den storslåtte naturen der hun vokste opp, for ikke å snakke om alle tankene og assosiasjonene som dukker opp om livet i sin storhet og de små hverdagslige ting.
Og så er det jo mye vann, i navnet på blomsten i tittelen, i elvene de krysser på sin vei, i fjorden og i kraftstasjonene som danner mye av levegrunnlaget for hjemstedet.
I begynnelsen ventet jeg nok litt på at det skulle skje noe spesielt, et slags dreiepunkt i boka men etter hvert ble jeg bare drevet med i forfatterens tankespinn og hadde det fint så lenge jeg leste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar