Robyn Davidson: Tracks

Robyn Davidson kommer til Kapittel-festivalen i september. Festivalen har vandring som tema, og boken "Tracks" handler om hennes vandring gjennom den australske ørkenen med fire kameler og en hund som følge. Jeg hadde lyst til å lese den før jeg hører henne på festivalen.

Robyn Davidson gjorde sin reise i 1977 da hun var 27 år gammel. Boken er ikke noen tradisjonell reiseskildring, og i begynnelsen svarte ikke boken til forventningene mine. Hun fikk denne ideen om å vandre på denne måten uten at hun hadde noen erfaring med kameler, og den første delen av boken handler om den lange perioden da hun oppholder seg i Alice Springs hos en sær einstøing som driver med kameler for å lære seg å hanskes med disse dyrene. Hun lever under nokså kummerlige forhold og må finne seg i mye fra sin arbeidsgiver. Hun får etterhvert kontakt med andre kameleiere og etter en mange tilbakeslag og problemer har hun tilslutt klart å få samlet en gruppe på 4 kameler til den etterlengtede ekspedisjonen. Gjennom denne perioden har Robyn lært mye om kameldrift, og om seg selv. Hun er også blitt svært selvstendig og trives etterhvert best i eget selskap.


Hun møter fotografen Rick Smolan fra National Geographics. Robyn er svært negativ til å bli fotografering. Men hun har også bruk for økonomisk støtte til turen, og hun gjør derfor en avtale med Rick om at han skal få møte henne flere steder underveis så han kan lage reportasjer for magasinet. Hun skriver endel om sin aversjon mot denne fotograferingen både på forhånd og underveis. Forholdet til Rick blir får sine oppturer og nedturer. Ved ett møte nær en aboriginerbosetning blir han nokså nærgående med kameraet og opptrer respektløs overfor deres hellige steder. Det skaper senere vanskeligheter for Robyn overfor befolkningen som gjennom dette også ser henne som en inntrenger. Men Rick blir også en hjelper og støttespiller, og de har en romanse underveis.

Selve reisen begynner omtrent midt i boken. Ekspedisjonen starter fra  Alice Springs, en by Robyn har mest negativt å si om. Deretter begir hun seg løs på den lange vandringen. Hun prøver å følge gamle, etablerte veier/ruter/stier gjennom det golde landskapet. Det viser seg å være svært utfordrende.  Mange steder er stiene utraderte og det kan være vanskelig å finne retningen. Det er også viktig for henne å finne områder underveis der kamelene kan finne mat og vann. Selv i det ørkenaktige landskapet finnes det vannhull og områder med vegetasjon som dyr kan ha nytte av. Dette husker jeg fra en tur jeg selv var på i Australia for noen år siden da vi bl.a. besøkte Uluru (eller Ayer's Rock som den også er kjent som). På avstand kunne landskapet se helt goldt ut, men det kunne likevel være mye busker og vekster, bl. a. var det overraskende mye vegetasjon ved foten av Uluru.

Flere ganger underveis kommer hun til bosetninger av aboriginere. I en av disse bosetningene får hun med seg et reisefølge, en eldre aboriginer som følger henne til den siste bosetningen på veien vestover. Hennes kontakt med aboriginerne blir beskrevet med varme og innlevelse, og hun prøver å forstå og delvis tilegne seg noe av deres livsstil og holdninger.

Den siste og på mange måter vanskeligste strekningen går gjennom landområder som er preget av utarmet, tidligere kvegdrift. Her har uspiselig vegetasjon overtatt for den sparsomme men nyttige vegetasjonen hun fant i ørkenområdene tidligere og kamelene lider under dette. Noen steder er det lagt ut mat som er forgiftet for å ta livet av den australske villhunden, dingoen. Hun klarer å holde hennes egen elskede hund Diggity unna disse fellene nesten hele tiden, men til slutt får den i seg noe forgiftet åte og dør. Dette blir et stort tap for Robyn, men skjer heldigvis helt mot slutten av ekspedisjonen.

Jeg oppfatter boken som mer en bok om Robyn Davidson sin personlige utvikling gjennom forberedelsene og gjennom turen enn som en reiseskildring. Vi lærer henne å kjenne som en sta og selvstendig jente med varme og empati for dyrene hun jobber med, for urbefolkningen og for de få menneskene hun velger å slippe inn på livet. Hun blir etterhvert tøffere og enda mer selvstendig. Hun trives godt i selskap med seg selv og dyrene. Det er hun jo nødt til hvis hun skal kunne klare seg på en slik reise. Dette har både positive og negative sider. Hun opplever å føle seg fri fra mye av det som vi i den siviliserte verden tror vi er avhengig av, både mht. komfort og også behov for informasjon. På den andre siden utvikler hun nesten asosiale egenskaper og holdninger og det kunne vært interessant å vite mer om hvordan hun klarte tilvenning til samfunnet igjen etter hun var ferdig med reisen.

Den første delen av boken syntes jeg av litt tung å komme igjennom, men etter å ha lest den fordig forstår jeg hvorfor hun ville ha med såpass mye om forberedelsene. Beskrivelsen av ekspedisjonen derimot blir aldri kjedelig, og vi opplever sammen med Robyn at ørkenlandskap er svært varierende. Siden boken i stor grad handler om Robyn selv synes jeg det er en styrke at hun virker svært ærlig og ikke går av veien for å utlevere seg selv.  

Boken heter "Spor" på norsk, men det passet best for meg å lese den på Kindle og da hadde jeg ikke noe annet valg enn å kjøpe den på engelsk.

Belinda Bauer: Blacklands

Jeg har en eller annen gang fått anbefalt Belinda Bauer som krim/thrillerforfatter, og for noen uker siden tok jeg ett raid på Sandnes bibliotek med leselisten min og lånte flere av bøkene på listen, bl.a. "Blacklands" av henne.

Den ene hovedpersonen i "Blacklands" handler om 12 år gamle Steven Lambs. Han lever i en neste dysfunksjonell familie, der alle er merket av en den grusomme hendelsen for 19 år siden da Stevens onkel Billy forsvant, antagelig drept av barnemorderen, sadisten og seksualforbryteren Arnold Avery. Steven får det for seg at hvis han finner liket av Billy vil bestemoren komme ut av sorgen og familien komme tilbake til en "normal" tilværelse.

Steven skriver et brev til Avery for å spørre om hvor han begravde onkelen. Etterhvert oppstår det en korrespondanse mellom Steven og Avery som utvikler seg til en slags katt- og mus lek.

Beskrivelsen av Steven og hans desperate lengsel etter en normal familie synes jeg er svært god. Han har noen få lykkelige stunder der en av morens mange samboere hjelper ham å lage grønnsaksbed i bakhagen. Det er ganske hjerteskjærende hvordan dette blir unike øyeblikk der noen faktisk "ser" ham.

Den andre hovedpersonen er den pedofile Arnold Avery som soner en livstidsdom for barnemord. Ikke på Billy, for der er det aldri funnet noen bevis, men på flere andre barn. Belinda Bauer prøver å beskrive hvordan han tenker og føler, både om de forbrytelsene han har gjort og hans drag mot å utføre flere sadistiske handlinger. Det er et dristig forsøk, men jeg synes ikke det er vellykket. Averys sinn blir skildret svart og fullt av ondskap og bare ondskap. Samtidig er han listig og intelligent og lurer medfanger og voktere. Han er også fullstendig usårlig. Det blir så mye at det virker mot sin hensikt og jeg tror ikke på personen. Han kunne kanskje blitt en mer troverdig figur hvis han hadde fått noen svakheter, for eksempel litt selvmedlidenhet, eller noen vonde minner. Etterhvert som historien utvikler seg og vi nærmer oss de dramatiske høydepunktene synes jeg faktisk uhyggen mister taket.  

Etterpå sitter jeg igjen med følelsen at dette var en litt spekulativ thriller. Jeg har lest mange sitater fra begeistrede anmeldere og jeg har ikke funnet noen som deler mine tanker om bokens svakheter. Men det forandrer ikke saken.

Miroslav Penkov: East of the west

Miroslav Penkov er født i 1982 og bodde i Bulgaria frem til han var 18 og flyttet til USA for å studere. "East of the west" er en samling noveller som ble utgitt i 2011, det var hans debutbok. Noen av novellene hadde vunnet internasjonale priser før samlingen ble utgitt.

Undertittelen på boken er "A country in stories". Dette er en bok om Bulgaria og bulgarere i fjern fortid, i nær fortid (før jernteppet falt) og i nåtid, hjemme og i utlendighet. Penkov skriver om morsomme, alvorlige og tragiske hendelser. Han kan ironisere over mennesker og samfunnsforhold, men det ligger likevel ømhet og varme i humoren.

Dette var en bok jeg likte å lese. Språket gled lett, selv om det er engelsk. Interessante karakterer i alle fortellingene. Hver gang jeg var ferdig med en historie gikk jeg rett løs på neste. Det var riktignok et par noveller som jeg ikke fikk helt tak i, men de bidro likevel til helheten i boken

Tittelnovellen er en av de beste. Den handler om et vennskaps/kjærlighetsforhold mellom to som bor på hver side av en landsby som ble delt etter "de store krigene" (2. verdenskrig) da Bulgaria måtte avstå land til Serbia/Jugoslavia.

Flere av fortellingene gjorde meg nysgjerrig på Bulgarias historie - jeg var for eksempel ikke klar over den nære tilknytningen bulgarerne har til Makedonia. Tilfeldigvis reiste vi på en badeferie til Bulgaria kort tid etter at jeg var ferdig med boken, og da fant jeg mer interessant informasjon om landets historie og ikke minst forhistorie med dokumenterte sivilisasjoner for 7000 år siden. Spennende!

Såvidt jeg vet er ikke boken oversatt til norsk. Penkov har nylig gitt ut en roman "Stork Mountain". Den ser også interessant ut og må opp på min huskeliste. Håper den blir oversatt.

Doris Lessing: Martha Quest

Den unge Doris Lessing

Dette var for meg en "spin-off" fra Lessingbiografien som jeg har et tidligere innlegg om. Jeg har tenkt å lese hele serien om Martha Quest for å få med meg noe av Lessing sine mer science fiction-pregede bøker.


"Martha Quest" ble gitt ut i 1952, det var Doris Lessing sin andre roman og har sterke selvbiografiske trekk. Martha er datter av fattige farmere med bakgrunn i engelsk middelklasse. Vi møter henne som 15-åring. Hun er en ung jente med sterk selvstendighetstrang. Lite formell utdanning, men med en stor apetitt på litteratur. Hun er sterkt samfunnsinteressert, under andre forhold kunne hun også ha blitt samfunnsengasjert. Hennes opprør består i å lese bøker og politiske pamfletter som hun låner av de sosialistiske Cohen-brødrene (som driver butikken i småbyen) samt å stille spørsmål ved en del av synspunktene til de voksne rundt henne. De voksne er først og fremst faren som er litt sykelig og mer opptatt av minnene fra 1.verdenskrig enn av datteren sin, og moren som er misfornøyd med livet sitt som fattig farmerfrue og som egentlig ikke hadde ønsket seg et barn.


Med morens skeptiske motvilje og farens likegyldighet i ryggen klarer Martha å få gjennomslag for at hun skal ta en kontorpost i den oppdiktede byen Zambesia. Hun arbeider på et advokatkontor. Jobben blir på mange måter et nokså likegyldig tidsfordriv i hennes utvikling til ung kvinne. Hun trekkes med i en krets av ungdommer ("sportsklubben") som lever et nokså tomt og innholdsløst liv der moter, alkohol og sex er noen av de viktigste elementene. Miljøet er preget av manglende interesse for samfunnet og hva som skjer i resten av verden. Det er tydelige trekk av av rasisme og nedlatenhet mot de innfødte (og mot all annen "annerledeshet", blant annet får jødene gjennomgå). Martha er intelligent og har en sterk rettferdighetssans, likevel blir det så viktig for henne å bli akseptert at hun holder sine synspunkter for seg selv. En kort stund har hun litt kontakt med et gruppe sosialister som kjenner Cohen-brødrene, men dette er en nokså sekterisk og innadvent gjeng som hun ikke trives sammen med.

Mot slutten av boken er vi kommet frem til 1938. Vi merker spenningen i Europa i bakgrunnen, og det blir en påfallende kontrast til det tomme livet i sportsklubben. Martha er nå 19 år. Hun har fortsatt sin selvstendighetstrang og sine radikale synspunkter, men hun har ingen å dele dem med. Så får hun en ny kavaler som er litt eldre enn de andre hun har vært sammen med. Han virker mer seriøs, og mer skal det ikke til før hun nærmest viljeløst lar seg gli inn i ekteskapet. I bryllupet er hun oppstemt, men kjenner samtidig på en underliggende fortvilelse. Dette skjer samtidig som Hitler okkuperer Bøhmen og Mæhren.

Jeg synes noe av det sterkeste ved denne boken er hvordan Lessing beskriver hva som foregår i den unge Martha sitt sinn. Hun blir egentlig ikke fremstilt spesielt sympatisk - hun er svært opptatt av å bli likt, av og til er hun nærmest feig, og hun gjør alt for ofte uheldige valg. Jeg får likevel sympati for henne og jeg liker hvordan vi stadig merker den underliggende opprørske gnisten hun bærer på.

Flere steder i boken kommer vi inn på Marthas seksualitet og opplevelse av sex. Dette blir nokså pyntelig beskrevet, og det regner jeg med kommer av at boken ble gitt ut tidlig på 50-tallet - Doris Lessing hadde nok vært mer direkte hadde hun skrevet dette mot slutten av sitt liv. Jeg blir likevel litt rystet over all festingen og drikkingen i miljøet, jeg trodde kanskje det var hippie-tiden som oppfant utsvevende festing.....

Neste bok i serien er  "Et ordentlig ekteskap".

Granta: Best of young British novelists 4

Jeg har noen ganger lest det engelske litteraturmagasinet Granta. Skjønt magasin - hver av utgavene er som en bok. De er veldig forskjellige alt etter hva som er tema. Den beste jeg har lest hadde Pakistan som tema - det gav et mangesidig inntrykk av landet i fortid og i nåtid og med mange forskjellige synsvinkler. Denne utgaven er med unge, britiske romanforfattere, for det meste presentert gjennom utsnitt av en av deres utgitte (eller ikke utgitte ennå!) romaner. Det er 4.gang Granta har en utgave med dette som tema.

Mange forfattere som har blitt presentert i de tidligere utgavene er nå verdenskjente, som Salman Rushdie, Ian Mc Ewan, Kazuo Ishiguro og David Mitchell. Det hadde de gjerne blitt også hvis de ikke var blitt presentert av Granta, men det er svært positivt at de har vært tidlig ute med å trekke frem unge talenter.

Av de 20 forfatterne som ble presentert er det noen navn jeg kjenner igjen - Zadie Smith (det tyder på at aldersgrensen kan være 40, hun fylte 40 i 2015) Taiye Selasi, Helen Oyeyemi, resten er ukjente for meg. Og det bør nesten være en del mindre kjente navn i en slik samling!  Jeg hadde nok litt lyst til å begynne med de forfatterne jeg hadde hørt om, men bestemte meg så for å starte på begynnelsen og jobbe meg videre utover.

Dette gikk veldig greit i begynnelsen. Det er svært forskjellige stemmer vi hører, og geografisk er vi i alle fall innom 4 verdensdeler om ikke mer. Noen av historiene liker jeg absolutt ikke, og jeg hopper like godt over dem. Jeg er ikke litteraturanmelder men lystleser! Dette er ikke noveller, det er utsnitt av romaner, og etter hvert blir jeg litt lei av å lese så mange deler av romaner som jeg aldri hadde begynt på hvis jeg skulle lese hele romanen.

Noen få historier ga meg lyst til å lese hele romanen. Først og fremst "All the birds, singing" skrevet av Evie Wyld. Den handler om en ung kvinne, Jake, som har bosatt seg på liten, øy utenfor England der hun passer 50 sauer sammen med sin hund Dog. I Granta-utsnittet treffer vi henne som saueklipper i Australia der vi ser noen glimt av den dystre forhistorien hennes. Det jeg likte ved denne historien er måten forfatteren gir oss innblikk i hovedpersonen på gjennom hvordan hun handler og reagerer. Det gjør at vi opplever henne nesten som på film og setter samtidig fantasien i sving.

Ellers ble jeg også interessert i "The Reservation" av Sarah Hall der en ung kvinne som har jobbet med villdyr i utmarken i Canada (eller Alaska? er ikke helt sikker) og som får tilbud om å jobbe for en rik engelskman med å bygge opp en ulvestamme i et reservat i grenseområdet mellom Skottland og England.

Med andre ord var det to historie om unge kvinner i utmarken som fenget meg. Noen andre fortellinger var ok å lese der og da, men uten at jeg har lyst til å utforske videre. Noen var rene pliktløp, og 2-3 stykker droppet jeg.

Jeg ser frem til å begynne på Granta utgaven om India, den står klar i bokhyllen min.

Susan Abulhawa: Morgen i Jenin

Denne boken hørte vi som lydbok i bilen. Det er en roman om en palestinsk familie i fire generasjoner. Vi møter besteforeldrene og foreldrene til hovedpersonen Amal i en landsby i det som da var Palestina. De lever et godt liv som velstående bønder. Men i 1948 blir den ikke-jødiske befolkningen i landsbyen drevet bort og de havner som så mange andre i flyktningeleir. Under flukten blir den ene av Amals brødre, Ismael, kidnappet av en israelsk soldat og vokser opp som hans sønn, med navnet David. Amal blir født etter flukten og har aldri kjent Ismael (og har heller aldri sett familiens hjemsted).

Romanen følger Amal gjennom hele livet, og forteller samtidig de palestinske flyktningenes historie. Vi opplever de dramatiske hendelsene i midt-østen sett med med palestinske øyne, først fra flyktningeleirene og deretter fra USA etter Amal får sudiestipend til et amerikansk universitet og slår seg ned der.

Amal opplever trass sin flyktningtilværelse en nokså lykkelig barndom med mye kjærlighet i familien og i lokalmiljøet. Men hun mister flere og flere av sine nærmeste i de brutale begivenhetene som finner sted i Midt-Østen fra 1948 og helt frem til i dag, og etterhvert blir hennes historie mer og mer en historie om tap og savn. Den eneste slektninger som er igjen til slutt er hennes ukjente bror Ismael, nå David, som hun får en slags forsoning med.

Amals andre bror Yousef har en egen historie i boken - han opplever under 6-dagerskrigen å bli brutalt behandlet av en israelsk soldat som er skremmende lik han selv og som har et arr i ansiktet som hans bror Ismael også hadde. Etter mange andre dramatiske episoder ser han en dag i 1982 i et nyhetsoppslag bildet av hans kone og datter som er brutalt drept under massakrene mot flyktningeleirene Sabra og Shatilla, og snart begynner han selv å delta i voldshandlinger.

De første kapitlene om livet i landsbyen før flukten er fortalt i 3. person, men i resten av boken blir boken dels fortalt av Amal selv, dels av en fortellerstemme, og noen kapitler blir også fortalt av Amals bror Yousef. Språket er på sitt beste levende og noen ganger nesten poetisk, men det kan også slå over i det mer klisjeaktige. Fortellerstemmen blir også brukt til informasjon om de forskjellige dramatiske og grusomme hendelsene som palestinerne er blitt utsatt for i hele denne perioden. Og her ligger litt av svakheten i boken - det blir for mange hendelser, for mye resymeer av nyhetsstoff og for mange dramatiske episoder, vi klarer ikke å fordøye alt sammen.

De første kapitlene som beskriver livet før katastrofen gir en skildring av et levende samfunn. Budskapet er tydelig: Palestinerne hadde et blomstrende liv her før staten Israel ble opprettet - muslimer og jøder side ved side - dette som ble beskrevet i Vesten som et land som en gold ørken som Israel dyrket opp. Men dessverre blir dette litt for idyllisk og klisjeaktig fremstilt i boken.

Det er likevel mye bra ved boken, og den gir et rystende og nødvendig bilde av livet til palestinerne de siste 75 årene. Forfatteren er selv palestiner, bosatt i USA. "Morgen i Jenin" har nok endel selvbiografiske trekk, selv om familien som boken handler om er oppdiktet.

Julia Heaberlin: Black eyed Susans

For seksten år siden ble Tessa funnet sammen med 3 andre jenter i en grav som var overstrødd med black eyed susans. hun var den eneste som overlevde. Hennes vitnemål bidro til å gå en gjerningsmann dømt. Dommen skal nå iverksettes. Tessa blir dradd inn i arbeidet for å gjenoppta saken. Hun er usikker på om gjerningsmannen var den rette, og nå er det noen som planter ”black eyed susans” utenfor vinduet hennes og andre steder hun ferdes. Hvis ikke den riktige morderen ble tatt er han på frifot. Hun føler at noen truer henne og datteren hennes.

Dette er rammen for denne amerikanske spenningsromanen. Boken veksler hele tiden mellom nåtid og tiden rundt den opprinnelige rettsaken. og etterhvert kommer vi nærmere og nærmere sannheten. Vi opplever samtidig den uhyggen som Tessa selv føler,mog det er dette som gjør boken spennende samtidig som vi blir mer og mer nysgjerrige på hva som egentlig hendte.

Når intrigen til slutt blir rullet opp (og den kan jeg jo ikke røpe) er den egentlig ikke så overraskende. Vi (og Tessa) blir sittende igjen men noen spørsmål og løse tråder, men jeg synes ikke det gjør noe.

Boken er godt skrevet og språket er levende. Jeg syntes den var spennende, en pageturner, jeg leste den på en lang togreise og var glad for at reisen varte så lenge at jeg fikk med slutten før jeg var fremme! Men spenningen ligger ikke så mye i den ytre dramatikken, mer i hvilken vei avsløringene tar. Jeg syntes også den var interessant å lese om nyere DNA-forskning, dette ble brukt en del i etterforskningen.