Edna O'Brien: The country girls

I mange år trodde jeg at "The country girls" var en engelsk romantisk kjærlighetsroman. Det viste seg å være veldig feil. Jeg oppdaget dette da vi var i Dublin for et par år siden og jeg kjøpte O'Briens siste bok "The little red chairs" som jeg har skrevet om i bloggen tidligere. Edna O'Brien er en irsk forfatter som ble kjent for nettopp romanen "The country girls" som kom ut i 1960, og ble enda mer kjent da boken ble bannlyst i Irland og til og med brent enkelte steder. O'Brien skriver ganske åpenhjertig om sexlivet til de unge jentene som er hovedpersonene. Dette ble ikke tolerert i det irske samfunnet på sekstitallet som var svært preget av religiøs intoleranse, mens menns seksualliv slett ikke var så tabu.

Edna O'Brien vokste selv opp i en strengt religiøs familie og fikk sin første utdannelse på klosterskole. Dette gjorde henne opprørsk og hun giftet seg mot foreldrenes vilje og flyttet til England. Hun gav ut "The country girls" i 1960 og den fikk følge av "The lonely girl" i 1962 og "Girls in their married bliss" i 1964.

Etter å ha lest "The little red chairs" og fått kjennskap til hva slags bøker "The country girls"-trilogien er, kom de på leselisten min, og på min siste utenlandstur leste jeg alle tre. The country girls er 14-årige Caithleen/Kate Brady og venninnen/konkurrenten Bridget/Baba Brennan som vokser opp i en liten landsby i Irland. Kate er skoleflink og forsiktig av seg og kommer fra et hjem der faren drikker opp pengene og slår moren i fylla mens moren gjør hva hun kan for at hun og Kate skal få et brukbart liv på den vesle gården. Baba er slående vakker, lat, freidig og litt ondskapsfull og datter av en veterinær og hans drikkfeldige og vakre kone. Jentene henger sammen på et vis, men Baba er både egenrådig og svært sjalu på Kates skoleprestasjoner og viser det med hånsord og sleivbemerkninger. Når Kates mor dør i en ulykke flytter Kate inn hos Brennans.

Kate beundrer den "eksotiske" Mr. Gentleman, en voksen, gift mann som blir tiltrukket av den unge jenta. Forholdet mellom dem går ikke over noen fysiske grenser men er likevel svært erotisk ladet. Drømmen om Mr. Gentleman er noe som holder Kate oppe i årene på klosterskole der hun blir sendt sammen med Baba. Livet på klosterskolen blir beskrevet som pietistisk og hardt. Kate klarer seg ganske bra mens Baba som ikke har interesse av boklig lærdom hater skolen. Hun prøver å få Kate med på å rømme men Kate holder igjen i flere år. Men til slutt gir hun etter og de blir utvist etter å ha beskyldt en ellers elskelig nonne for obskøne handlinger.

Nå må Kate og Baba leve med bygdedyret - utvisningen fra klosterskolen er allemannseie og jentene blir møtt med avsky overalt. Pappa Brennan er rasende men går til slutt med på å sende dem til Dublin der de skal jobbe og videreutdanne seg.

I Dublin losjerer de hos Joanna fra Østerrike, en eksentrisk, litt gjerrig men likevel hjertevarm person. De farger undertøyet svart (Babas ide) og Baba drar Kate med på barer og danselokaler på jakt etter en rik beundrer. Kate jobber i en dagligvarehandel. Hun har fortsatt kontakt med Mr. Gentleman som besøker henne i Dublin. Hans tilnærmelser blir mer konkrete og han planlegger en reise til Wien der den virkelige forførelsen skal finne sted - men så trekker han seg i siste øyeblikk og boken ender med at Kate står igjen alene, sønderknust.

I "The Lonely girl" er vi i Dublin to ett år etter. Etter sorgen over Mr. Gentleman har Kate flyktet inn i litteraturen. Baba trekker henne med seg ut om kveldene, og en kveld møter hun Eugene Gaillard. Han regisserer dokumentarfilmer med en viss suksess, har levd separat fra sin kone og datter i mange år. Han er irsk, protestant og en god del eldre enn Kate. Nok en tiltrekkende farsfigur for Kate. Eugene på sin side faller for hennes røde hår og tilbaketrukne vesen. De blir et par og hun besøker ham ofte på eiendommen hans et stykke utenfor Dublin. Eugene fremstår som dominerende og belærende men er samtidig overbærende overfor Kates sjenerthet og hennes blanding av lengsel etter og redsel for sitt første samleie.

Men først kommer Kates far på banen og nærmest kidnapper datteren hjem og nekter henne å reise fra landsbyen. Etter en tid klarer Kate å rømme og Eugene tar henne inn, hvorpå faren dukker opp med noen brutale kamerater og slår Eugene ned. Men når hushjelpen dukker opp og truer med jaktgeværet trekker de seg tilbake.

Kate flytter inn hos Eugene og mister da endelig jomfrudommen. De lever godt sammen en stund. Men det er flere slanger i paradiset. Kate er redd for at ekskonen skal gjøre krav på Eugene, hun er usikker på seg selv i Eugenes sosiale miljø og vil helst ha ham for seg selv og har lett for å drukne i selvmedlidenhet. Eugene på sin side prøver å omskape henne til en som passer bedre inn i hans liv.

Baba får ikke mye plass i denne boka, men hun og Kate har sporadisk kontakt. Hun har noen faste forhold men har ikke fått det store ut av bylivet. Når Kate forlater Eugene drar hun til Baba som fortsatt bor hos Joanna.  Baba vil at de skal søke lykken i London og Kate blir med mens hun håper at Eugene skal møte opp og trygle om at hun skal flytte tilbake. Det skjer ikke og Kate lengter og håper mens hun jobber i et konditori og leser engelsk på kveldskurs. 

I "Girls in their marrried bliss" som foregår i London hører vi for første gang Baba sin stemme, og vi ser mye av Kates liv gjennom henne. Begge er gift. Baba traff endelig en styrtrik oppkomling av en millionær, Frank Durack som trengte en pen jente til å møte et krevende forretningsmiljø med. Eugene gjorde sin plikt og giftet seg med Kate når det viste seg at hun var gravid. Bryllupet var i sakristiet til en katolsk kirke. Kate flyttet hjem til ham og får sønnen Cash. Men giftermålet var den siste vennlige handlingen til Eugene - samlivet i et dystert hus i utkanten av London blir trist og kjærlighetsløst. Kate søker kjærligheten andre steder i forholdet til en politikeren Duncan. Eugene oppdager forholdet og opptrer heretter med kaldt hat overfor Kate. Hun ber Baba om hjelp og Baba gjør hva hun kan men må gå bak ryggen på Durack som ikke vil ha noen skandale.

Noen av Baba sine anstrengelser for å hjelpe Kate med å finne husvære driver henne inn i et forhold som får uventede konsekvenser - hun blir gravid og det er opplagt at Frank ikke er faren. Han blir rasende og Baba regner med at hennes luksusliv er over. Men ironisk nok er han villig til å tilgi henne hvis hun bare lover å utgi barnet som hans så han unngår å tape ansikt.

Med Kate går det nedover. Eugene beholder sønnen og hun får bare treffe ham av og til. Hun overlever med en ussel leilighet og dårlig betalt. Etter noen år får hun til og med foreldreretten til sønnen. Hun fortsetter å drømme om den store kjærligheten som skal redde henne ut av den miserable tilværelsen men hun finner bare noen elskovssyke gifte menn som til slutt drar tilbake til sine ektefeller. Dette får vi bare svært summarisk oppsummert i en epilog lagt i munnen på Baba etter at de har fisket opp liket hennes fra Themsen.

Det er helt utrolig at disse bøkene ble bannlyst for usedelighet. I den første boka forekommer det overhodet ingen grafiske skildringer av kjønnslivet. Derimot er skildringen av fordommer og trangsyn i det irske samfunnet svært direkte og avslørende i begge de første bøkene. Scenen der Kates far slåss med Eugene om Kate om retten til å bestemme over hennes seksualliv er helt ubetalelig.

Jeg ble ikke helt fortrolig med språket i bøkene. Bortsett fra siste boka er alt lagt i munnen på Kate og det gir endel begrensninger. I begynnelsen fremstår hun som intelligent og tørstende etter lærdom, men etterhvert som hun møter nederlag på nederlag blir hun mer innadvendt og preget av selvmedlidenhet. Jeg synes hun ikke fremstår som en spesielt sympatisk person, for i all hennes tristhet blir hun mer og mer selvopptatt.  På det området synes jeg faktisk at Eugene har rett i kritikken av henne midt i all sin kalde selvrettferdighet. Men når det er henne som forteller kan det bli litt for sytende. Dette synes jeg er mest problematisk i bok nummer to.

Når Baba får ordet i den tredje boka blir språket blomstrende og av og til sleivete og vanskelig å følge med på. Men gjennom hennes brautende stil skinner det gjennom at hun føler mer og mer omsorg for Kate og til og med for sin brautende ektemann, ikke minst etter han blir rammet av slag. Litt av en kontrast til den egoistiske og ondskapsfulle tenåringen hun var, men jeg har ikke problemer med å tro på det.

Alt i alt var dette et svært interessant møte med forfatteren og med irsk mørketid, og jeg kan godt tenke meg å lese mer av Edna O'Brien.

Eirik Ingebrigtsen: Kvit bok mørk vinter

 

Dette er en av de nominerte 6 bøkene til P2-lytternes romanpris. Det er en svært tynn bok, kanskje mer en kortroman enn en roman. Handlingen er lagt til Kosovo. Det er vinter og brødrene Shkodran på 17 og Isa på 14 er på vei i bil sammen med Shkodrans far Reza og noen andre menn for å felle trær til ved.

Isa ble unnfanget for 15 år siden i en av krigens siste dager. Moren Deborah ble brutalt voldtatt mens toåringen Shkodran lå og sov på loftet. Voldtekt var et av våpnene i krigen, på begge sider. Mange voldtektofre fikk innvilget abort når krigen var slutt, og mange spedbarn havnet på barnehjem. Deborah insisterte på å beholde barnet og når Reza kom hjem fra krigen aksepterte han avgjørelsen, kanskje fordi han selv hadde gjort samme ugjerning mot en serbisk kvinne (eller flere? det får vi ikke vite). Men han aksepterte aldri Isa som en sønn. Isa vokser opp i et trygt hjem, selv om de fleste ser på ham som en halvveis fremmed. En halv kosovoalbaner. Men det er sterke bånd mellom ham og storebroren.

Ingebrigtsen maler frem bilder av skogen og fjellene, kulden biter så du nesten kjenner det når du leser. Hele tiden merker vi spenningen mellom Reza og Isa, og vi får høre mer om krigen og noen av Rezas krigsopplevelser gjennom flere tilbakeblikk. Alt dette mens trær felles og kvistes og gjøres klar for transport

Trestammene blir slept mot et stup for å bli sendt utfor, ned mot elva der de skal legges på bilene for å fraktes ned til bygda. Isa og Shkodran er blant dem som drar ned og de stiller seg opp på ei bru for å følge med. Men en av stokkene får feil retning og spretter mot brua. Shkodran kaster seg over Isa for å beskytte ham men får et kraftig slag i hodet mens de blir slengt nedover. Omsider kommer Isa på beina, relativt uskadd, men Shkodran blir liggende. Han også kommer seg på beina etter en stund og blir med tilbake til bygda.  Det blir en svært intens scene mot slutten som kommer til å medføre store endring på livet til Isa.

Det virker som Ingebriktsen har svært god kjennskap til landet, naturen og folkene han skriver om. Hadde han ikke hatt et norsk navn ville jeg trodd han var fra Balkan. Språket hans er intenst og medrivende, enten han skildrer naturen eller forholdene mellom menneskene. Hendelsene på slutten inneholder ikke noen action-elementer, men likevel oppleves det som svært dramatisk. Men jeg insisterer på å kalle den en veldig god kortroman.

Trude Marstein: Så mye hadde jeg

Dette er en av de nominerte bøkene til P2-lytternes romanpris 2018. Hovedpersonen Monika bor i Fredrikstad med sin mor og far og to eldre søstre, og så er det tante Liv som er mors søster og av og til overtar morsrollen når moren ikke makter å stille opp. Vi møter Monika første gangen når hun er 13 år og gjennom resten av kapitlene i boka får vi korte innblikk i dagliglivet hennes i forskjellige stadier frem til siste kapittel som foregår i 2018, da er hun 58 år.

Når hun er 20 er det Frank som gjelder og når han trekker seg ut av forholdet er det ikke til å holde ut. Noen år etterpå treffer Monika Roar. Han er professor, gift med Ann og mange år eldre enn Monika. Forholdet mellom dem kommer til å vare i mange år, på og av og tildels samtidig med noen av Monikas  samboere. Så er det Tollef. Og Øistein. I en kort periode bor hun også sammen med Roar, når han har tatt pause fra Ann, men det varer ikke lenge.

Monika flytter sammen med sine elskere (en av gangen), deler hus, noen ganger barn men selv vil hun ikke ha noen. På jobbfronten dreier det seg mye om skriving og litteratur. Hun fikk nesten en Master i litteratur. Hun jobber som lærer men syntes ikke det var så interessant. Hun skriver reklametekster, hun jobber fast, hun jobber freelance men hun er egentlig ikke så engasjert i noen av jobbene hun har.

Søstrene Elise og Kristin har ganske konvensjonelle liv. Elise er sykepleier, Kristin er advokat, begge er gift, begge har barn. Monika har aldri vært interessert i en konvensjonelt liv.  Hva er hun egentlig interessert i?

Etter bruddet med Roar treffer hun Geir som er kokk og en ganske rolig fyr. Og nå blir Monika gravid, hun er 36 år, det blir Maiken og det blir rekkehus på Ulsrud. Livet med Geir og Maiken får hele tre kapitler, men så varer forholdet også i nesten 10år.

Når vi møter Monika utenfor et hønsehus på en gård på Mysen sammen med Trond Henrik, forfatter og deltidspappa til Frøya tenker jeg «hva i all verden gjør hun der?» På Mysen får hun noen av sine mest opprivende år med Maiken som er tenåring og deler tiden mellom Geir og henne. Mellom en pappa som har henne som den viktigste personen i livet og en mamma som først og fremst hegner om en ustabil mann. Maiken velger Geir. Og så blir den innadvendte Trond Henrik til slutt for mye for Monika og hun flytter tilbake til Oslo.

Og så er det Terje som hun ikke flytter sammen med. Han misliker Maiken og Monika lar seg presse til å ignorere enkelte av 15-årige Maikens behov - det sliter på forholdet til datteren.

I siste kapitel er Monika 58 år. Begge foreldrene er døde, tante Liv er delvis dement. Hele familien samles i begravelsen til Jan Olav, Monikas svoger som fikk slag. Maiken har fått et voksent og mer tolerant forhold til sin mor som er tilfreds med sin lærerjobb og lille leilighet i Oslo. Og så er det Lars, da som kanskje kan få en viktig rolle i livet hennes.

Jeg sitter igjen med inntrykket av en svært urolig sjel. En som går inn i kjærlighetsforhold med full tiltro til at det skal vare men uten tanke på hva det eventuelt vil kreve av henne, eller hvilken krav hun vil sette til forholdet. I alle forholdene hennes har sexlivet vært godt, i alle fall i begynnelsen. Hun har et tiltrekkende utseende og har alltid fått mye oppmerksomhet fra sine elskere.  Men det er jo alltid et men - noe som ikke er perfekt, noe som ikke virker, noe som irriterer eller tynger. Og Monika har ikke evnen til - eller nok interesse for - å lære seg å leve med dagligdagse problemer i samliv med andre mennesker. Jeg synes det samme preger forholdet til familien hennes. Bare helt mot slutten av boka synes jeg å merke en endring, en litt større toleranse, særlig i forhold til søsteren Elise.

I de fleste andre romaner som følger et menneske fra barneåret til alderdommen er fortellingen sammenhengende, lineær. Men Trude Marsteins roman gir oss heller en serie med snapshots fra Monikas liv. I hvert kapittel går vi inn i handlingen med Monicas briller - det ser ut som om dette forholdet - dette persongalleriet - dette miljøet skal vare. Og så kommer bruddet, gradvis men vi kjenner symptomene igjen hver gang.

Jeg likte denne boken svært godt, selv om jeg ikke ble fortrolig med hovedpersonen.

Tharaniga L. Rajah: Det er lenge til skumring

Dette er en av de seks nominerte bøkene til P2-lytternes romanpris 2018. Det er forfatterens debutroman og handler om en oppdiktet nær fremtid med etnisk rensning, krig, terrorisme og vold mellom naboer. Ikke i Asia eller på Balkan, men i vårt fredelige Norge. De etniske konfliktene er mellom samer og nordmenn, ikke mellom muslimer og kristne eller mellom nordmenn og innvandrere.

Tharanga Raja er oppvokst i Norge, på Moi i Rogaland med foreldre fra Sti Lanka og hun har ingen røtter i Nord Norge eller i samiske miljøer, så dette er er dristig prosjekt. Ved å velge sameland og Norge plasserer hun rasisme og etniske konflikter midt i blant oss, der vi trodde vi var ganske så oppegående og «sunne».

Rammen for romanen er denne: Den høyreekstreme Jan Selkyst kom til makten i Norge og gradvis fikk partiet hans folk med på etnisk rensning av samene. Samtidig herjet den store skandinaviske krigen. Samene ble drept eller samlet i leirer der mange døde av sult. Etter krigen ble leirene åpnet av internasjonale styrker og FN tildelte samene et område i Finmark rundt Kautokeino.

Hovedpersonen Raisa har reist fra leiren på Falstad sammen med datteren Nasti for å leve tradisjonelt med reindrift. Mange samer vender tilbake til Sameland. Raisa opplever sterk tilknytning til det samiske samfunnet og har kommet seg etter sulten og elendigheten i konsentrasjonsleiren. Men det er stor motstand bland  mange nordmenn mot det samiske området og Sameland blir angrepet på flere fronter. Raisa drar til fronten, hun er i relativt god fysisk form og hun har lært seg å bruke våpen. Samene har et sterkt flyvåpen og klarer å slå tilbake både mot de norske og de russiske styrkene. Vi følger Raisa under erobringen av Murmansk på Kola der hun blir konfrontert med krigens voldsomheter, bakholdsangrep fra russiske snikskyttere og forskremte russiske familier som gjemmer seg der de rykker frem mellom boligblokkene.

Nå strekker Sameland seg over det meste av Finnmark og Kolahalvøya. Samene sikrer grensene sine og det blir våpenstillstand. Mange nordmenn har forlatt hjemstedene sine og havnet i flyktningeleirer i Finland. Det samiske samfunnet er under oppbygging, det bygges nye boligområder, veier, skoler. Norske flyktninger slipper inn på dagpendling for å jobbe, gjerne i underbetalt arbeid. Norske antisamiske organisasjoner nører opp under misnøye i flyktningeleirene og en radikal kristen organisasjon er i medvind. Terroren brer om seg. Det foregår kidnappinger og raid mot enkelte hus. Ingen kan føle seg trygge lenger.

Boka er skrevet i 1. person, alt er fortalt gjennom Raisa og det fungerer svært bra. Det blir personlig samtidig som hennes svakheter kommer godt frem: Hvordan hun ønsker å gjøre hva som helst for at Nasti skal leve i trygghet. Det bringer henne til krigen, til fronten og fjerner henne samtidig fra henne som hun ønsker å verge. Raisa har også selv fordommer trass sin evne til empati.

Språket i boka er nydelig. Av og til hardt og røft og av og til nesten poetisk eller drømmende. Rajah skriver på nynorsk og bruker mye samiske ord og uttrykk. En del er samlet i en ordliste bak, bl.a. ordet for same og for reinsdyr i 6 forskjellige bøyninger! Det kan være litt tungt å komme igjennom, men det kler historien og får landskapet i Finnmark i de forskjellige årstidene til å tre frem på en fin måte. Det er også ganske tøffe skildringer av krigen, vi kommer veldig tett innpå trefningene gjennom Raisa. Dette blir en sterk og intens kontrast til skildringene av livet i gammen og på vidda. Det er også noen grufulle skildringer av voldsepisoder. Selv om det er brutalt virker det nødvendig for handlingen.

Jeg synes boka får godt frem hvordan et samfunn som det norske kan gå i oppløsning, hvordan folk som før levde godt side ved side kan vende seg i mistenksomhet og hat mot hverandre. Det er samene som har vært undertrykt i århundrer og de har delvis blitt fratatt sitt språk - det norske samfunnet er helt klart «fienden» i fortellingen. Men også i det samiske samfunnet vokser det gradvis frem ønske om å holde de norske tilbake, og den samiske hæren holder seg ikke for god til å gå til angrep på sivile.

Enkelte deler av historien kan kanskje virke usannsynlige, som at Sameland klarer å slå tilbake både nordmennene og russerne på slagmarken, men jeg velger å akseptere forfatterens univers med et sterkt svekket Russland og et Sameland med mye internasjonal støtte.

Jeg synes dette var en svært sterk bok.

Kim Leine: Rød mann, sort mann

Kim Leine fikk Nordisk Råds litteraturpris for "Profetene i Evighetsfjorden" i 2013 - et stor roman om dansk kolonialisme og misjon på Grønland ved århundreskiftet 1700/1800, sett gjennom øynene til den ung presten Morten Pedersen Falck. I denne boken går han bakover i tid - til perioden da Hans Egede var misjonær på Grønland (eller "Grønlands apostel" som det ble kalt i historiebøkene våre da jeg gikk på skolen.
I 1728 utstyrer kong Fredrik IV en ekspedisjon til Grønland for å sikre mer dansk tilstedeværelse i kolonien. Han har allerede støttet Hans Egedes misjon siden 1723. Nå sender han en guvernør, en kommandant, lege, flere funksjonærer og en gruppe tukthusfanger som er blitt tvangsgiftet med noen av Københavns prostituerte. De skal støtte Egedes misjon, opprette handelsstasjon, utforske landet, kanskje det finnes mineraler? gull? i alle fall finnes det hvalolje.

Hans Egede var en svært stri prest i Lofoten som kom på kant med prosten og de lokale myndighetene der, prøvde lykken på Bergenskanten uten særlig hell til han besluttet å dra til Grønland med kone og 4 barn for å starte misjon blant grønlenderne. Egede blir fremstilt som en selvgod og nokså pompøs skikkelse - mer opptatt av å få sin vilje igjennom enn å frelse hedninger. Han var oppsatt på å finne de gamle bosetningene fra norsketiden etter at Eirik Raude slo seg ned her. Finner han nordmennene som antagelig ikke har hørt om reformasjonen og er katolikker har han virkelig en misjon! Så har han også gjennom sin misjonstid en tydelig aversjon mot å døpe grønlenderne.

Vi møter grønlenderen og åndemaneren Aappaluttoq på de første sidene. Han og barna hans fikk undervisning av Egedes hjelper Andreas Topp, men kona døde og gutten er syk og han ber Egede om å  pleie ham. Gutten kommer seg, blir døpt "Fredrik Kristian",  Egede behandler ham som pleiesønn og nekter å gi ham tilbake. Og slik oppstår konflikten mellom den røde mann (grønlenderen) og den sorte mann (presten). Denne blir et hovedtema som går gjennom hele boka.

Kim Leine maler landet og historien med bred pensel. De danske kolonistene fremstår som grove, skittenferdige og primitive. I den første tiden får ikke tukthusfangene materiale til skikkelige boliger, de blir boende i primitive jordhytter mens tømmeret som skipet hadde med blir liggende for om mulig bli solgt. Sjørbuk og andre sykdommer florerer, kolonistene lever i en skittpøl av urin og oppkast. I det hele tatt mangler det ikke på beskrivelser av kroppvæsker i denne boka., verken i mannskaphyttene eller i guvernørboligen. Guvernørens husholderske jomfru Titia lider av epilepsi og vi får noen livfulle beskrivelser av hennes anfall med katolske bønner på latin som hun lærte i klosteret derhun vokste opp. Og når anfallet er over er det alltid en eller annen mann som vil "berolige" henne.

Vi møter også grønlenderne. Men bortsett fra Aappaluttoq blir vi bare kjent med dem gjennom enkelte av kolonistene som besøker dem på diverse ekspedisjoner utover landet. Det inntrykket vi sitter igjen med er at grønlendernes levemåte gjør at de kan overleve i dette kalde og ugjestmilde landet - de overlever på fisk og fangst, de får ikke skjørbuk som kolonistene. Men de har også svært primitive skikker - bl.a. kaster de ut sine gamle når de ikke er produktive lenger. Vi får også inntrykk av at de ønsker kristendommen velkommen - ved siden av sin gamle åndetro naturligvis. Men Egede vil ikke slippe dem inn i menigheten.

I løpet av første vinteren dør de fleste av kolonistene av skjørbuk, sult, kulde, drap og epidemier.  Det kommer flere skip med flere folk og mer forsyninger så kolonien holder det gående, men de har ingen suksess med å finne mineraler som kan omdannes til gull ved hjelp av alkymi som Egede behersker. Flere ekspedisjoner prøver å finne spor etter de norske bosetningene men de lyktes ikke.

Fredrik IV dør. Hans sønn Kristian VI finner at Grønlandskolonien bare gir utgifter og ingen inntekter er i sikte, så han bestemmer seg for å avvikle kolonien. De fleste kolonistene reiser tilbake. Hans Egede er lovet forsyninger i ennå et år, og det er noen få kolonister som velger å bli - de føler seg rett og slett tilknyttet dette landet.

Grønlandsmisjonen får likevel nok støtte til at de kan holde stand, og etter noen år overtar en privat kjøpmann handelskompaniet og Egede får fortsatt støtte. Men i 1733 kommer det også misjonærer fra  Brødremeningheten (herrnhutere). Egedes følte nok sin posisjon truet og det var teologiske stridigheter. Hans kone Gjertrud døde i 1735, og året etter forlater han Grønland.

Det er mange enkelthistorier i boka som jeg ikke har nevnt. Barn blir unnfanget, barn blir født, dør eller blir drept eller overlever. Boka er som et kor av stemmer, hvert kapittel eller noen ganger avsnitt blir fortalt av eller om en av de mange personene som vi møter - alt fra Egede selv, hans døtre, Gjertrud, legen, guvernøren og ikke minst Aappaluttoq. Dette synes jeg gir en fin bredde over historien. Det gir oss også enkelte flotte naturbeskrivelser når vi følger med på de mange ekspedisjonene.

Danskene kolonivelde blir ikke fremstilt som noe spesielt aggressivt eller brutalt. Det som kan være brutalt er møte mellom grønlenderne og den danske kulturen med sprit, urenslighet og sykdommer som også tar livet av grønlenderne. Og hvis noen blir oppgitt over de danske kolonistene og deres skittenferdighet og primitive fremferd kan det være greit å huske på at svært mange av dem kom fra den norske delen av tvillingrikene.......

Som i "Profetene i Evighetsfjorden" er dette roman med svært direkte skildringer av menneskers primitive oppførsel. Det flommer over med blod, svette, oppkast, urin, avføring, lus og utøy. Av og til synes jeg det blir litt i meste laget. Men belønningen er en stort og rikt verk om et spennende land som det ikke er mange som skriver romaner fra. Jeg hadde ikke protestert hvis Kim Leine hadde fått Nordisk råds litteraturpris for denne boken også.

En liten kjekk ting vil jeg nevne - det er en liten oversikt i begynnelsen av boka over alle personene som er med - det setter jeg pris på.

Maria Kjos Finn: Kinderwhore

Også i år satser jeg på å lese alle seks nominerte bøker til P2-lytternes romanpris før den blir sent på radio.  4 av dem fikk jeg lånt på Ebokbib. Dette er en av dem.
Tittelen gir assosiasjoner til overgrep mot barn, ungjente på skråplanet, rusproblemer og hovedpersonen Charlotte opplever alt det og mer til. Hun vokser opp med en mor som har meldt seg ut av livet og lever på piller og det hun kan få av kjærlighet fra de mange mennene som havner i sengen hennes. Courtney Love og Nick Cave er noen av hennes idoler. Charlotte går for lut og kaldt vann og må stort sett oppdra seg selv. Hun klarer seg likevel på et vis, gjør det bra på skolen men plager gjerne medelever som ikke er så harde som henne selv.

En periode har moren en elsker, Yassine, som opptrer nesten som en farsfigur for Charlotte, tar henne med på ishockeykamper, spiller ball med henne og ser henne som det barnet hun er. Det blir hennes lykkeligste barndomsminne. Men dette varer ikke stort mer enn et år. Når Charlotte er 12 år heter morens elsker Jonas. En natt kommer han inn til Charlotte og etter den natten misbruker han henne jevnlig. Moren merker tilsynelatende ingenting, eller også lar hun det bare skure.

Nå går det nedover med Charlotte. Hun glir inn i en slags apatisk aksept av overgrepene - om kvelden ligger hun og venter på det som noe som ikke kan unngås. Det eneste hun kan gjøre er å gjøre seg kald, ikke være tilstede i smerten. Og sånn møter hun livet ellers også. Hun misbruker det hun kan komme over av rusmidler, hun ser mye på porno, har en seksualisert opptreden, selger sex for penger eller dop, hun gir blaffen i skolen, hun mobber og trakasserer andre jenter.

Charlotte har mange fantasier om selvmord, lettere inspirert av Courtney Love,og en dag regisserer hun sitt eget: Sminker og kler seg opp, ordner håret og tar alle morens sovetabletter, 120 stk i alt. Heldigvis oppdager moren det og hun våkner opp på sykehuset med et plastrør i halsen. Dette blir Charlottes første møte med hjelpeapparatet.

Så følger flere år på forskjellige barne- og ungdomsinstitusjoner. Charlotte møter mange forskjellige behandlingsmetoder og behandlere. Det meste preller av på henne og veien tilbake til selvødeleggelsen er ikke lang. Men noen ganger er det noen som når inn til henne og får henne litt på glid. En gang er opplever hun tilknytning til en hest, det er første gang hun kjenner på nærhet til noe levende og begynner å gråte. Men hun opptrer likevel så destruktivt overfor noen av de andre pasientene på gården at hun blir forflyttet.

Så møter Charlotte Christine i en av terapigruppene hun er innom. De er begge tiltrukket av hverandre, men det er når Charlotte oppdager at det finnes relasjoner utover sex at noe skjer med henne.  Så er det også vanskelig å elske noen når en har kjempet for å ikke være sårbar hele livet. Forholdet til Christine gir Charlotte styrke til å anmelde Jonas. Rettsaken blir en prøvelse, og jeg vil ikke røpe utfallet her. Men boka slutter med en forsiktig optimisme som jeg nesten ikke kan tro på.

Jeg liker vanligvis ikke å lese romaner som handler om overgrep mot unge jenter. Enkelte ganger gir de meg følelsen av å lese sensasjonsjournalistikk. Men denne boka fikk jeg godt innunder huden. Jeg tror det som gjorde mest inntrykk på meg var hvordan forfatteren fikk frem Charlottes indre liv - eller hvordan hun gradvis stengte seg ute fra livet og lyset. Det var flere detaljerte skildringer av overgrep som Charlotte gjorde overfor jevnaldrende enn de hun selv ble utsatt for - og det virket riktig i forhold til hvordan hun bevisst stengte følelsene ute - hvordan hun ikke var til stede når Jonas og senere andre mannfolk forgrep seg på henne og hvordan det lærte henne at hun kunne bruke kroppen sin til å oppnå det hun ville utenom det å gi henne glede.

Arnaldur Indridason: Skumring

Jeg har lest og likt de fleste (alle??) av Indridasons bøker med Erlendur Sveinsson som kriminaletterforsker og hovedperson. Dette er en av hans siste bøker der handlingen er lagt til 2. verdenskrig.
Den unge og uerfarne politimannen Flovent får  i oppdrag å etterforske saken når en selger blir funnet drept i en leilighet i Reykjavik. Et hakekors er tegnet med blod på mannens panne. Saken ser ut til å ha forbindelser til de utenlandske soldatene på Island, og Flovent får hjelp av kanadieren Thorsson som jobber i militærpolitiet. Thorson er en "vestislending", det vil si en som stammer fra islendinger som har utvandret til Amerika og snakker brukbart islandsk.
Etterforskningen konsentrerer seg først om en nazistisk gruppering rundt en tyskættet lege og hans familie som har drevet rasistisk kartlegging og eksperimenter i ungdomsmiljøet. Så oppdages det forbindelser til de utenlandske soldatene. Under 2. verdenskrig ble Island (som fremdeles var under Danmark) først okkupert av Storbritannia og deretter kom amerikanerne. De unge soldatene ble snart populære blant mange islandske ungjenter, i boka blir dette omtalt som at de "var i tilstanden". 
Men denne saken viser seg å være større enn både Flovent og Thorson hadde forestilt seg, og trusselen om å bli tatt av saken henger over dem hele tiden. Drev mordofferet spionasje? Eller kom han over et spionrede? Det blir mange spor etterhvert, noen blindspor men til slutt samles trådene. Underveis har vi fått gode miljøskildringer og et svært interessant innblikk i Islands krigshistorie på kjøpet. Litt stillestående syntes jeg nok boka ble i noen partier, men dette var likevel storartet krim. Selv om jeg savner Erlendur.