Leif Enger: I cheerfully refuse

Jeg har lest to andre av Leif Enger sine bøker, "Ned til elva" og "Når sola står opp vil vi vite" Jeg likte begge to svært godt. Det er en slags positiv undertone i begge bøkene, selv om det skjer mye problematisk rundt og med hovedpersonene. Jeg så frem til å lese denne. 

I "I cheerfully refuse" er vi et par generasjoner fremover i tid. Klimaproblemene er store. Vi befinner oss i et USA der noen rike oligarker har stor makt og samfunnstrukturer er i oppløsning. Utdanning og kultur er sterkt nedprioritert, likefrem motarbeidet. Presidenten er stolt over å være analfabet.

Det foregår mye skummelt, bl. a. medisinsk forskning på remedier som får folk mer arbeidsvillige, mindre kritiske osv.  og på selvmordspiller som lanseres som en vei over i et bedre liv for dem som faller utenfor.

Rainy bor i en småby ved Lake Superior sammen med kona Lark som driver en liten bokhandel. Rainy spiller bassgitar i et band, og av og til leier de ut et rom på loftet. Byen er langt unna de tøffeste forholdene i landet og de klarer seg greit nok. Så kommer Kellan - til byen og blir boende hos dem en stund. Det viser seg at han har flyktet fra et medisinsk forskningsskip. Og snart begynner problemene. Kellan forsvinner, Lark blir drept og Rainy legger ut på et sjøreise på Lake Superior i en gammel seilbåt for om mulig forenes med sin elskede på et et åndelig plan på en eller annen måte. 

Det blir en farefull ferd. Lake Superior er stor som et hav og farlig i dårlig vær. Klimaproblemene har også ført til at gamle lik kommer opp til overflaten.  Samfunnet er i full oppløsning og det har ført til at det mange steder er bander som herjer vilt. Som om ikke det er nok ser det ut til at Rainy blir forfulgt av de samme som var etter leieboeren Kellan og som drepte Lark.

Største delen av boka foregår på denne sjøreisen som kan fortone seg som en slags Odyssé. Men boka ender med et slags håp, i alle fall for Rainy og hans nærmeste.

Jeg ble fort dradd inn i boka og det var spennende å følge med Rainy på hans reise, og så var jeg jo nysgjerrig på hvordan dette gikk. Boka er også godt skrevet, Leif Enger har et godt språk. Av og til ble det kanskje litt mye teknisk båtsjargong, men det passet godt inn i historien.  

Rainy er hele tiden godt selskap, men de andre personene i boka er nokså stereotype. Jeg synes likevel ikke det gjør så mye, det er liksom ikke en sånn bok som utforsker det indre i menneskene.

Den viktigste innvendingen min er nok at jeg klarer ikke helt å plassere det dystopiske USA ved siden av et tydeligvis mer menneskelig Canada. Hvor er resten av verden rundt denne dystopien? Finnes det noe utenfor Amerika?

Av en eller annen grunn minner boka meg litt om den russiske Metro2033 som foregår i et post-akopalyptisk samfunn i Moskvas metrosystem. Og det er ingen dårlig referanse.

Men jeg håper nok Leif Enger kommer tilbake til nåtiden igjen, jeg likte han litt bedre der.

Wanjiru Koinange: The havoc of choice

Dette er en roman om de forferdelige opptøyene i Kenya etter valget i 2007. Forfatteren er selv fra Kenya. Romanen kretser rundt ekteparet Nguri og Kavata og deres familie. Kavata er datter av den høytstående politikeren Hon Muli, en karismatisk og gjennomkorrupt forretningsmann. Kavata tar avstand fra alt faren står for, særlig når han bruker sin hederlige svigersønn i en svindelaffære der Nguri får skylden og han selv drar seg unna all oppmerksomhet. Nå seiler det opp et nytt valg. Muli som begynner å dra på årene har overtalt Nguri til å stille i stedet for ham, til tross for at Kavata trygler ham om å holde seg unna de skitne affærene til Muli.

Et par dager før valget reiser Kavata til en venninne i USA i all hemmelighet for å holde Nguri og valget på avstand. Det blir stor oppstandelse i familien, men ikke sånn at de overskygger valgkampinnspurten. 

Nå går ikke valget slik som Nguri og kampanjen hans har sett for seg. En annen kandidat ser ut til å vinne. Det bryter uro over alt. Kanskje har noen av valgkamplederne oppfordret til bråk, kanskje bråket bare oppstår av forventninger og skuffelser. Og Kenya er et land med mange folkegrupper som snakker hvert sitt språk og praktiserer forskjellige religioner. Uroen griper om seg og volden øker over alle tenkelige grenser. Hus blir ranet, satt fyr på, mennesker blir drept på åpen gate mens folk står og ser på. Vi følger flere personer på reiser for å komme seg i trygghet, reiser gjennom et land som bokstavelig talt står i flammer. Mot slutten av boka samles trådene, vi får vite hva som har skjedd med hovedpersonene og ingenting kan bli som før.

Boka er skrevet i en nokså nøktern prosa. I den første delen, før opprøret starter syntes jeg den fikk et slags journalistisk preg. Godt skrevet, men mer en samling artikler enn en roman. Men etter hvert som landet går over til et slags helvete på jorden synes jeg romanen får en sterkere nerve. Det er akkurat som om forfatteren dirrer av harme bak det ellers nokså fortellende språket. Hun viser oss hva som skjer og behøver ikke utbrodere det mer enn det.

Når jeg er ferdig med boka kan jeg likevel ikke si så mye om hva som egentlig forårsaket volden, selv om maktbegjær, grådighet og uærlighet hos politikere kan svare for mye.

Boka har mange dialoger spekket med ord og uttrykk på forskjellige kenyanske språk i  Dette er med på å fargelegge språket, men hvorfor ikke legge til fotnoter eller en ordliste bak, det er vel meningen at vi skal forstå det som blir sagt? Det kunne blitt en bedre leseropplevelse med slike oversettelser.

Ann Cleeves: A prey to murder

Denne er nr. 4 i serien om George & Molly Palmer-Jones, den den første krimserie Ann Cleeves skrev, på 80-tallet. Kvaliteten kan ikke måle seg med Vera- og Shetlandbøkene, men jeg har likevel funnet noen gode og troverdige karakterer i de tre jeg har lest til nå. Denne synes jeg var litt svakere. Fugletitting er sentralt i denne serien.

George blir invitert til den aldrende Eleanor Masfield som er bekymret for noen falkereder hun har på eiendommen sin. Det er et marked for slike fugleunger både i Storbritannia og i utlandet.  Redene er kanskje truet? George og Molly tar imot invitasjonen. Eleanor driver et overnattingssted, eller kanskje det er riktigere å si at hun får familien sin til å drive dette stedet?

Den pensjonerte George har gjemt på en beundring for Eleanor helt siden barndommen sin og er nokså blind for hvordan hun herser med familien sin og alle rundt seg. Molly har et helt annet blikk for disse forholdene og det ligger kanskje også noe sjalusi i luften? Så blir Eleanor funnet død under nokså groteske omstendigheter. George som tidligere jobbet i innenriksministeriet blir bedt om å hjelpe til med etterforskningen. 

Vi følger de forskjellige familiemedlemmene og ansatte. Det finnes også et miljø som driver profesjonelt med fugler. Noen herfra kan være involvert. Ja, det kan virke sannsynlig at noen av disse kan ha stjålet egg og fugler for salg til utlandet. I mens får Molly god kontakt med de som bor og jobber på pensjonatet. Det er bare det at George nærmest holder henne på en armlengdes avstand. Samarbeidet mellom dem er ikke godt, i motsetning til de andre bøkene i serien og det går nok noe it over etterforskningen.

Til slutt blir mordet oppklart og George blir noen illusjoner fattigere.  Og hva var svakheten her? Jeg syntes ikke spenningene mellom George og Molly gjorde boken bedre, de lå heller i veien for historien. Kanskje gir fuglekikkeremiljøet litt trange rammer for historien? På plussiden er det noen gode  personskildringer av folk i og rundt Eleanors familie.

Steve Sem-Sandberg: De fattige i Lodz

Denne boka har jeg hatt lyst til å lese siden den kom ut, men så la den seg liksom under radaren. Men så dukket den opp på et boksalg. 

Sem-Sandberg fikk den svenske Augustprisen for romanen i 2009 og den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris året etter. 

De fattige i Lodz bygger som mange av forfattens bøker på virkelige hendelser og personer. Nazistene inngikk en avtale i 1941 med noen sentrale jøder i byen Lodz i Polen om å bygge opp og forsterke den jødiske ghettoen. Flere fabrikker som skulle forsyne den tyske hæren med klær og annet utstyr ble startet. Det var også planen at ghettoen skulle fungere som et oppsamlingssted for jøder før videretransportering til det vi nå kjenner som utrydningsleirene og gasskamrene.

Sentralt i ghettoen og forhandlingene var Mordechai Chaim Rumkowski som ble leder for den jødiske ghettoadministrasjonen. Det virker som de jødiske lederne trodde de kunne forskåne innbyggerne sine for nazistenes grusomheter på denne måten. Byen ble i stor grad selvstyrt av de jødiske myndighetene med matutdeling, domstoler, egen politistyrke osv.

Boka skildrer livet i ghettoen frem til den i 1945 ble tømt for de siste jødene. Det var et samfunn sterkt preget av den pågående krigen rundt dem og nazistenes behandling av jødene som undermennesker. Sult og sykdommer florerte. De "heldige" var de noenlunde friske som kunne arbeide i fabrikkene for de fikk noe mer rasjoner enn resten av befolkningen. Dt var også et sterkt klassedelt samfunn. De med penger eller andre goder kunne kjøpe seg fri, eller kanskje heller kjøpe seg utsettelse til den endelige deportasjonen som vi nå vet kom for alle. 

Store mengder jøder fra andre områder i Polen og andre okkuperte land ble fraktet inn, så folk bodde nærmest oppå hverandre. Men folk ble også uttransportert. Først ble de svært gamle og syke stuet inn i jernbanevogner og sendt vekk. Så ble flere av sykehusene tømt. Spebarnsavdelingene også. Og så kom det forordninger om at alle barn som var for unge til å arbeide skulle fjernes. De fleste barna ble deportert umiddelbart, noen klarte å kjøpe sine en liten utsettelse. Det var den jødiske administrasjonen som iverksatte deportasjonene om det ikke var de som sto direkte for drapene. Slik fikk nazistene jødene til å administrere Holocoast for seg i denne byen.

Det var på mange måter en tung bok å lese. Vi vet jo hvordan det gikk. Å lese om hvordan jødene selv nærmest organiserer køene mot gasskamrene er ikke særlig oppløftende. Vi blir etter hvert kjent med en rekke personer og får et innblikk i hvordan en slik tilværelse kan virke forrående på menneskesinnet. Vi møter også nestekjærlighet og menneskelighet og flere uforglemmelige karakterer. Det er bare det at ingenting av dette hjelper noen av dem på veien mot utryddelsesleirene.

Innbyggerne i ghettoen skrev et 3000 siders dokument som kalles Ghettokrøniken, dette har vært en svært viktig kilde for forfatteren. Dette er en viktig og god roman som alle burde lese.

Kjell Ola Dahl: Kureren

Dette er den tredje boka av Dahl jeg leser med handling lagt til tida rundt 2, verdenskrig, og den ble visstnok skrevet etter at han hadde insistert på at han ikke ville skrive flere krimbøker. For Kjell Ola Dahl var jo en svært dyktig krimforfatter.

Dette er i mine øyne en meget velskrevet kriminalroman, av den typen som løfter boka opp til god litteratur samtidig som den holder hva krimsjangeren lover mht. spenning/interessant plot/gåter som skal løses. Noen vil kanskje synes det er for lite tempo, for lite spektakulær dramatikk - men jeg synes det er akkurat som det skulle være. Så fikk boka også både Rivertonprisen og Brageprisen i 2015!

Høsten 1942 et sted i Oslo oppdager den unge jødinnen Ester at tyskerne raserer farens forretning og tar ham med seg. Hun skjønner at hun må flykte selv. Hun får hjep av venninnen Åse til litt niste og ekstra klær. Åse er mye alene med babyen Turid, mannen Gerhard er kommunist og arbeidsledig og mye på farten. Hun får samme kveld besøk av barndomsvennen Roar.

Når Ester kommer til Stockholm får hun vite at Åse er drept og at de tyske myndighetene mener at det er Gerhard som har drept henne. Ester treffer Gerhard i Stockholm og får i oppdrag av de norske myndighetene til å holde kontakten med ham. Så blir han lokket i en felle og dør i en eksplosjon.

I 1967 har Ester overlevd krigen. Foreldrene døde i konsentrasjonsleirene. Babyen Turid ble adoptert av Roar og kona hans og er nå voksen. Ester har jobbet noen år med israelsk etterretning men lever nå som pianolærer i Oslo. Hun har noe kontakt med Sverre, en motstandsmann som  hun hadde mye kontakt med i Stockholm under krigen. 

Så dukker Gerhard opp igjen, høyst levende viser det seg.. Han tar kontakt med både Sverre og Ester, og så har han noen gjentatte  besøk på en gravplass. Hva vil han - utover å få kontakt med datteren Turid? Har han noen skjulte motiver? Hevn? Hva skjedde under eksplosjonen og fremfor alt - hvem drepte Åse? 

Boka åpner med et kapittel fra nåtiden, 2015. Da er Turid en eldre dame og oppdager at et sjeldent smykke som hun hadde etter sin mor er avertert for salg i en auksjonsforretning. Dette smykket har også en interessant plass i historien.

Det er fine miljøbeskrivelser fra emigrantmiljøet i Stockholm og fra 60-årene i Oslo. Omstendighetene rundt mordet på Åse er åpne og uklare. De viktigste personene i boka er verken helter eller skurker men hele mennesker og det er derfor flere som kan ha en svart samvittighet. Når vi kommer til bunns i saken inneholder den flere simple og uhyggelige elementer enn det jeg hadde regnet med, men det er absolutt troverdig.

Louise Erdrich: Shadow Tag

Louise Erdrich er en av mine favorittforfattere og jeg har lest de fleste romanene hennes, helt fra jeg fikk "Kjærlighetsmedisin" i gave en gang på 80-tallet. Men "Shadow Tag" har av en eller annen grunn gått under radaren min. 

Romanen kom ut i 2010. Louse Erdrich sine romaner har alle på en eller annen måte tilknytning til den amerikanske urbefolkningen. Noen foregår i reservater, men personene i denne romanen bor i Minneapolis der Louise Erdrich selv er bosatt.

Dette er en roman om et ekteskap i fritt fall. Gil og Irene er begge etterkommere av urbefolkningen. Gil er kunstner og hans malerier selger som varmt hvetebrød. Irene holder på med en hovedoppgave om en annen amerikansk kunstner som hun sliter med å få ferdig. De har tre barn som alle er svært kreative og evnerike, hver på sin måte.

Gil sine malerier har nesten alltid Irene som motiv, ofte i svært utfordrende positurer, seksualiserte eller dramatiserte på andre måter. Irene sitter modell for ham men føler mer og met at Gil er besatt av henne og prøver å overta styringen av hele personligheten hennes. Hun fører dagbok og en dag oppdager hun at Gil leser dagboken. Da begynner hun å føre to dagbøker, en ekte som hun klarer å holde skjult og en falsk der hun skriver det hun vil at Gil skal lese. Gil er nokså ustabil og oppfarende og dette går ofte ut over barna som han kan oppføre seg svært brutalt overfor.  De lever hele tiden i en konstant frykt for farens sinneutbrudd.

Irene tenker på å forlate Gil, både for sin egen skyld og for barnas. Det ekteskapelige livet deres blir en slags negativ dans mot undergangen. Irene legger ikke skjul på sin motvilje overfor Gil. Han prøver å kjøpe seg goodwill ved å gi gaver både til Irene og barna, ved å uttrykke sin kjærlighet og samtidig holde Irene i et jerngrep. Hun på sin side utnytter dagboken til å såre Gil, gjøre ham sjalu og usikker. Og i mellom slagene har de sex, til dels ganske brutal sex.  Men hun går ikke fra ham. 

Ikke før mot slutten av boka. Da har hun sørget for at ungene blir ivaretatt av halvsøsteren May. Hun gjør klar skilsmissepapirene og konfronterer Gil. Men ingenting går riktig sånn som hun har planlagt det. Hendelsene mot slutten av boka går i en retning som ikke jeg så komme, men det er en viss logikk i det tross alt.

Jeg var ganske skeptisk til å lese boka da jeg forsto at det dreide seg om en samlivs- og ekteskapskonflikt. Det bruker jeg vanligvis ikke være så interessert i å lese om. Men denne historien fenget meg hele veien. Jeg synes Erdrich klarer å få tak i noe dypt inne i hovedpersonene, særlig når det gjelder Irene, hvor dype båndene hennes er til Gil, både av hat og av kjærlighet og hvor ødeleggende samlivet deres er.

Tove Alsterdal: Vänd dig inte om

Før Alsterdal skrev krimserien fra Ådalen med den sympatiske unge Eira Sjödin i hovedrollen skrev hun flere frittstående bøker i krysningen mellom krim/spenningsromaner. Dette er en av dem.

Vi starter i Beckomberga, et byggefelt på det nedlagte mentalsykehuset utenfor Stockholm. Eva Levander Olofsson sniker seg utenfor rekkehuset der hennes eksmann Svante nylig har flyttet inn med sin nye samboer Janicke og titter inn. En stund etter går Svante ut og Eva følger etter ham mot butikken der det sitter en romkvinne utenfor og tigger. Når Svante kommer ut igjen får han øye på henne. Det utvikler seg til en krangel. så blir alt svart. 

Hun har fått et slag over nakken og virrer forvirret omkring, men så går hun tilbake for å lete etter klokken sin og der ligger Svante død, stukket med kniv. Hun tilkaller nødetatene og svimer selv av i bilen. Når hun våkner er hun på sykehuset og skal inn til forhør - hun er politiets hovedmistenkte for drapet.

Eva blir varetektsfengslet, men slipper ut etter en del dager da de tekniske bevisene ikke gir god nok grunn  til fengsling. Men hun ønsker svært sterkt å bli renvasket, ikke minst overfor sin sønnFillip som hun hadde før hun ble sammen med Svante. Men Filip har alltid stått Svante nært og han holder moren på avstand.

Romkvinnen som Eva møtte på morddagen kan være et viktig vitne men det ser ut til at hun har reist tilbake til Romania. Eva finner Filip i Berlin og mot alle odds går han med på å kjøre med moren til Romania. Han låner en gammel bil og de gir seg ut på en reise uten sidestykke med alle forutsetninger for å mislykkes. Men de kommer frem og helskinnet tilbake også. Og litt har Eva fått med seg av de mange møtene med romfolk.

Tilbake i Stockholm gjøres det samtidig en serie merkelige likfunn, noen som kan stamme fra Beckombergas storhetstid men også ett fra nyere tid. Har dette noen tilknytning til Svantes død? Og hvilken rolle spiller Svantes samboer Janicke i dramaet?

Dett blir etter hvert mange sidehistorier og vinklinger i denne boka. Det meste blir rullet opp, i hvert fall for oss lesere, og selve mordintrigen er original så det holder. Samtidig tar Alsterdal oss igjennom hverdagslivet til romfolkene både i Sverige og i deres hjemland Romania. Beckombergas historie er også et viktig sidetema i boka med alt som mentalhelse på sekstitallet hadde med seg av lobotomi og elektrosjokk.

Bokas hovedperson Eva er en svært frynsete heltinne. Hun lyger så det renner, både for eksmannen, for sønnen, for politiet, for advokaten sin og ikke minst for seg selv. Men hun går på alle vansker med dødsforakt, og kanskje en god porsjon alkohol attåt. Av og til får jeg ikke henne til å henge helt sammen - bl.a. blir det litt usannsynlig at hun på en måte klynget seg til eksmannen. Hun hadde jo selv valgt å forlate hem og gjennomskuet endel av svakhetene hans. Men hadde hun holdt seg unna hadde vel ikke blitt bok av det.