Jeg regner med at dette er den endelige avslutningen på «sSøsterklokkeserien». Jeg må innrømme at jeg grudde meg litt til å lese den, jeg var litt rett for at Mytting bare rørte rundt i grøten etter de to foregående (som hver for seg var gode romaner). Men det gikk ikke lang tid før jeg ble slått helt av banen.
Først går Mytting dypere inn i historien til de to sammenvokste søstrene på Hekne med all sin vevkyndighet. Han viser oss 1600-tallets religiøse fanatisme, spesielt hos kirkens menn. Det er ingen grunn til å tvile på at den fordummende overtroen som ble utgitt for å være Guds vilje er historisk korrekt. Bare takket være presten Krafts utrettelige kamp unngikk søstrene en hekseprosess.
Men hovedvekta i boka er likevel budskapet i hekneveven som søstrene laget gjennom mange år, memlig skråpånatta som er en slags dommedagsprofeti. Og dommedagen blir koblet til 2. verdenskrig. Astrid Hekne er hovedpersonen, sønnedatter til Astrid i «Søsterklokkene». Like sentral er presten Kai Schweigaard som en gang beilet til Astrids farmor og som nå er blitt en gammel mann.
Astrid blir dradd inn i motstandsarbeid, men hun og andre og får samtidig føle bygdas forakt fordi de må spille et dobbeltspill for å unngå at okkupantene får mistanke. Og så er tyskerne ute etter den klokka som Kai Schweigaard bidro til å berge i 2019.
Bokas største styrke er balansen mellom mytene og de av og til litt overnaturlige hendelsene med søsterklokkene, både i Norge og i Tyskland på den ene siden og de brutale og ganske nøkternt beskrevne hendelsene på Buteigen under krigen. Mytting dikter med bred pensel, og klarer på forunderlig vis å skape en helhet av hele historien til heknetvillingene, søsterklokkene og hekneslekten. Samtidig skildrer han krigens brutalitet, menneskers svik og unnfallenhet men også mot og storhet.
For meg ble dette den beste av de tre bøkene i serien
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar