Kjell Westö: Svik 1938

Kjell Westö fikk Nordisk råds litteraturpris for denne romanen i 2014. I fjor hørte jeg et intervju med ham og Tove Nilsen på litteraturfestivalen på Lillehammer der han snakket mest om denne boken.Jeg har vært nysgjerrig på Finlands nokså spesielle historie helt siden jeg leste Väinö Linnas bøker om den finske borgerkrigen i min ungdom, men jeg har ikke lest noen finske romaner siden den gang. Jeg ble interessert i denne boken etter intervjuet, og den havnet i bokhyllen fra et eller annet billigsalg.

Den finske borgerkrigen i 1917/18, de hvites seier og brutale overgrep mot de tapende røde, de tette båndene til Tyskland i mellomkrigstiden som fortsatte også da nazistene tok makten i Tyskland og gjennom den 2. verdenskrig, Vinterkrigen i 1939/40 og Finlands tilværelse som "nøytralt" men med Sovjet pustende i nakken - alt dette satte Finland i en særstilling i Skandinavia. Jeg har inntrykk av at oppgjøret etter borgerkrigen ennå er et ømt punkt i finsk historie. Det er også et ømt punkt for en av hovedpersonene i denne romanen som i sin helhet foregår i 1938.

Fru Wiik/Matilda/Miljafrøken er sekretær for advokaten Claes Thune. Hun er svært flink i jobben men hun bærer på vonde minner fra tiden i fangeleir etter borgerkrigen. Thune er en godhjertet jurist men er en nokså veik person. Han er med i Onsdagsklubben - en kameratgjeng som samles jevnlig over et godt måltid. I Onsdagsklubben er det både tilhengere og motstandere av Hitler og nazismen. Thune selv er en klar motstander - men han er mer opptatt av at kona Gabi har forlatt ham for en av vennene hans. Når fru Wiik kjenner igjen et av medlemmene i klubben en gang de samles på advokatkontoret vekker det vonde minner som fører frem mot en dramatisk slutt.

Jeg syntes boken var godt skrevet. De to hovedpersonene er godt beskrevet, særlig synes jeg Claes Thune kommer godt frem. Fru Wiik får jeg ikke helt tak i - jeg klarer ikke helt å tro på fortiden til den skikkelige og pertentlige sekretæren. Heller ikke tror jeg helt på den personen som hun gjenkjenner. (Dette betyr ikke at jeg mener forfatteren har gjort en dårlig jobb med henne - jeg liker måten han bruker forskjellige navn på henne for å få frem forskjellige sider av henne - men jeg tror bare ikke på henne.) Derimot synes jeg boken er svært god på å skildre forholdene i Finland før vinterkrigen og verdenskrigen. Vi får inntrykk av at Helsinki er på randen av et eller annet dramatisk. Det er akkurat som det syder og koker under en tilsynelatende rolig overflate. Jeg antar at den originale titelen "Hägring 1938" skal gjenspeile dette. (hägring: luftspegling, fata morgana; bländverk, illusion, synvilla, luftslott). Den norske tittelen er nokså misvisende, det ødela litt for lesingen min siden jeg stadig ventet på et svik som aldri dukket opp..

Men til tross for et interessant tema, gode beskrivelser og en dramatisk oppbygging ble jeg aldri særlig engasjert i boken. Det kan ha sammenheng med at jeg ikke klarte helt å tro på fru Wiik. Det kom seg mot slutten, kanskje hjulpet av den dramatiske historien.